Trøen- Arnesen-Quartet New Paintings of Jazz Losen Records

JAZZ. Elisabeth Lid Trøen startet å spille saksofon som 16-åring. Fire år senere hadde hun allerede spilt med folk som Joshua Redman, Tord Gustavsen og Terry Lyne Carrington. Som 21-åring spilte hun på Vossajazz med egen kvartett med Erlend Slettevoll, Steinar Raknes og Erik Nylander. I 2017 kom debutplata, og nå er oppfølgeren her. Vossingen har komponert alle låtene selv, og som 33-åring er det åpenbart at hun ikke bare kan spille, men komponere også. Med seg har hun blant annet den vestlandske piano-nestoren Dag Arnesen, men de to passer på å ikke stjele all oppmerksomhet i kvartetten. Både bassist Ole Marius Sandberg og trommeslager Sigurd Steinkopf får skinne, enten som groovemastere eller i solopartier. Musikken er melodisk og vel så mye influert av klassisk amerikansk jazz som norsk og nordisk jazz. Her holder både låtmaterialet og musiseringen skyhøy klasse med en god dose kreativitet og leken spilleglede. Heldigvis følger innspillingen opp på det tekniske planet også. Lydkvaliteten er ypperlig, både holografisk, dynamisk og ikke minst klangmessig. Opptakene av de ulike instrumentene er glimrende, og det er lett å følge hver av dem. En av årets beste plater. RES.

Curtis Harding Departures and Arrivals: Adventures of Captain Curt Anti Records

POP / SOUL / ALTERNATIV Av og til setter du på et album og må bare spille det fra start til slutt. Etter mange år som anmelder er det svært sjelden at det skjer og i alle fall ikke med en artist jeg aldri har hørt om. Men Curtis Harding har noe spesielt. En blanding av fengende pop-refrenger kombinert med spennende instrumentering, komplekse rytmer og annerledes overganger. Han er inspirert av svart musikk fra 60- og 70-tallet, men ingenting låter som kjedelig nostalgi.

46 år gamle Curtis Harding fra Atlanta har gitt ut fire album, men har aldri fått den berømmelsen han fortjener. Men jeg får håpe at du forstår at dette albumet blir lyttet på. Jeg kan nesten garantere et smil rundt munnen allerede i første låt « There She Goes ».

Dessverre fremkaller ikke lyden like mye entusiasme. Her blir det vanskelig å skille elementene i det komplekse lydbildet fra hverandre og vokalen er mikset så lavt at den ikke kommer tydelig frem. Noen ganger er det lagt på så mye forvrengning, som i « I`m With You », at det nærmest blir umulig å høre på. På plussiden er det fantastiske strykearrangementer av Steve Hackman, og platen redder fireren fordi lydvalgene virker bevisste og passer musikken. SW

61 Stereo + 8 / 25