+ HIFI
» Mola Mola Ossetra
nettopp Ossetra som fikk oppgaven. Jeg tenkte da i mitt stille sinn, at kan Dickie bruke klasse D-teknologi til å drive slike beist, så kan de fleste.
Det viste seg i hvert fall at det var null problem å drive mine Harbeth M40.5 XD2. De er riktignok ikke den vanskeligste lasten, siden de har en impedans som ikke går under 6 Ohm, men følsomheten på 86 dB gjør at det kreves litt muskler for å spille høyt. Men jeg krever mer, for mine egne referanseforsterkere, EAR 509 i sin første utgave, spiller med mer trøkk og spilleglede enn den langt nyere Naim-forsterkeren jeg hadde tidligere. Spørsmålet var om den omtrent 40 år nyere Trajectum-teknologien kunne gi meg det samme som de gamle monoblokkene. Eller om det jeg har hørt fra EAR-blokkene strengt tatt bare har vært ørevennlig forvrengning som passer mine lydpreferanser og høyttalere godt.
Derfor var jeg litt spent når jeg koblet opp Ossetraene, men det var ingen grunn til bekymring. Det dynamiske overskuddet jeg har opplevd med 509ene mine, leverer Ossetra til gangs. Disse små sølvgrå og svarte monoblokkene fra Nederland holdt et jerngrep om høyttalerelementene, og eksploderte når dynamikken i musikken krevde det. Det gjorde de samtidig som de gravde fram enda mer detaljer i musikken. Jeg kunne høre små variasjoner i hvordan fingrene til Thomas Fonnesbæk traff strengene på kontrabassen hans på den første duoplata med den danske sangerinnen
Sinne Eeg som jeg ikke hadde bitt meg merke i tidligere. Det var også en så sort bakgrunn grunnet et så lavt støygulv at jeg oppdaget bittesmå detaljer som hadde gått meg hus forbi før. Resultatet var at jeg tok rennefart bort i platehyllene mine for å hente plater jeg kjenner ut og inn, for å høre de på nytt. Så krystallklar var lyden at når jeg spilte Treaty med Leonard Cohen fra You Want It Darker-plata, så var vokalen så skarpskåren og « i rommet » at jeg ble sittende å måpe i egen stue. Heldigvis var det ingen hjemme akkurat da, så jeg slapp å sitte der som en tomsing med sikkelet rennende ut av munnen.
Det minnet meg faktisk litt om lyden fra da jeg hadde Accuphase A75 og et par tyske hornhøyttalere fra Blumenhofer på test. I hodet mitt har det vært den mest imponerende vokalgjengivelsen av Cohen sin dype røst jeg har hørt, men nå låt Harbeth-høyttalerne mine omtrent like dynamisk som horn, men enda mer oppløst i mellomtonen. Å si jeg var imponert, var en underdrivelse, og hadde Huldra dukket opp med et par slike under armen og lokket, så hadde jeg bokstavelig talt blitt bergtatt og aldri sett sola mer.
Kanskje har ikke Ossetra helt den samme gylne skjæret over det som skjer i mellomtonen som 509ene, men jeg har innsett at det dreier seg om farging. Spørsmålet er om det er det eller Ossetra sin oppløsning som trekker mest. Det får jeg faktisk ikke svar på før Ossetraene er levert
34 Stereo + 4 / 26