+ MUSIKK
Jeg elsker klikket i det rørene begynner varme opp , og hvordan det å senke nåla forsiktig mot vinylen alltid gir fullstendig tilstedeværelse . Jeg elsker hvordan motstanden i volumhjulet forbereder kroppen på at nå kommer time-outen , og hvordan det kjennes som om selve tiden stanses for en låt eller to . Jeg elsker forsterkeren som er selve hjertet som banker , og jeg elsker høyttalerne som danser villig til det . Jeg elsker til og med kablene , som knytter alt sammen , slik at all verdens vakreste magi kan oppstå . Jeg har ikke lyst å skjule eller ta bort en eneste del av det , for jeg synes helt oppriktig at musikkanlegg er vakre . Fra den minste Bluetooth-høyttaleren til den største horn-riggen . Alt til hvert sitt bruk for hver sine musikkglade mennesker . Hvordan kan vi ikke synes noe slikt er vakkert , med tanke på hva det gir oss . Jeg elsker hvordan man kan kaste et eneste blikk på et anlegg og så kan man si noe om personen som lytter til det . Kanskje er det en cool jazzkatt . Eller en affeksjon for klassisk . Kanskje en avhengighet av hardtslående rock , en uimotståelig dragning mot varm live-musikk eller en hang etter kompromissløs bass som kan flytte mer luft enn østavinden . Det er jo en så vidunderlig ærlig og personlig uttrykksform , og et så samlende punkt for så mange forskjellige typer mennesker .
Jeg er litt redd for at vi skal komme helt bort fra alt dette , og som igjen får meg til å savne 90-tallet . Da man kunne gå inn i et hvilket som helst hjem , og det var stort sett alltid et musikkanlegg der . Det var en like naturlig del av stua som folkene i den og den gigantiske TV-en i hjørnet som man kikket høylytt på sammen . Og mens de man besøkte var på toalettet , ble oppholdt i hustelefonen eller varmet et ostesmørbrød , kunne man snike seg til å kikke i platesamlinga . Hvor enn stor eller liten den måtte være . Den dag i dag kribler det fortsatt i meg bare jeg tenker på det . Det sa så mye om de som levde der , om hvem de var . Nå er det ikke like lett lenger å se hvem det er som bor i hjemmene rundtomkring . Anlegg er stuet bort og TV-er skal ikke lenger synes , paradoksalt nok . Bøker har blitt redusert til støvsamlere og aviser er utdatert før de i det hele tatt er på trykk . Alt skal skje så fort , og alt skal være så umiddelbart og tilgjengelig . Så tilgjengelig til og med , og så sosialt , at vi ikke lenger trenger bevare noe som helst , eller i det hele tatt være sammen . Mange ser på serier og lytter til musikk , på hver sine skjermer , i hver sine fang , med hver sine hodetelefoner . Selv når vi er sammen , er vi ofte alene . Denne utviklingen gjør meg litt engstelig . Er vi på vei til å komme helt bort fra hverandre ?
Jeg slår et slag for å bevare litt av det som stua en gang var . Full av liv , samtaler og hva enn vi liker å omgi oss med , og som gjør at vi føler oss som hjemme . Der man deler opplevelser , tar masse plass og likevel har enda mer rom igjen for hverandre .
Jeg kan sikkert leve uten stereoanlegget , noe annet ville vært litt for dramatisk , selv for meg . Men inntil videre får vi spise på kjøkkenet .
66 Stereo + 1 / 25