+ MUSIKK
budbringer . Nei , den var heller festet rett i beltet , som om jeg var en slags lydens cowboy . Det var mange ting , men kult var det ikke . Og da jeg en dag endelig hadde spart nok av pengene jeg fikk for å kjøpe melk på skolen , til at jeg kunne kjøpe et par Koss Porta Pro hos “ TV-Tormod ” til 412 kr som jeg bare hadde hørt om , var det gjort . Det var et skjellsettende øyeblikk . Den dag i dag er det fortsatt det rushet jeg opplevde da , som jeg jager etter i hi-fi-verdenen . Når musikken med ett trår ut av elektronikken , og omslutter meg . Og jeg glemmer helt av meg selv , så vel som både tid og rom .
Likevel er det riktignok ikke til å legge skjul på at jeg som kvinne klisjéaktig nok er opptatt av interiør og funksjonalitet i stua . Og at denne kjærligheten til hi-fi ikke alltid er like ukomplisert for meg . For jeg må ærlig innrømme at jeg av og til synes det er utfordrende å kombinere et funksjonelt hjem med et stort musikkanlegg . Det er nemlig ikke til å komme unna , at det er langt mer bruksvennlige måter å innrede en allerede altfor liten stue , enn i en slags akustisk trekant .
Og i all særdeleshet når gjester må stables uhøytidelig rundt kjøkkenbordet der alle må forsyne seg i tur og orden fra venstre mot høyre , og for all del ikke med kjøleskapsdøra åpen samtidig , for da kollapser hele systemet . Mens jeg litt unnskyldende og skamfull ler det bort , og tenker for meg selv at nå har tiden kommet for å si adjø til stereoanlegget , for heller å få plass til en spisestue . For det
er faktisk begrenset hvor mange tacoingredienser det er plass til her på kjøkkenet . Og manglende selvinnsikt til tross , så kan jeg forstå at ikke alle gjester synes Kari Bremnes med en klar og oppløst topp er viktigere enn at vi ikke river ned hverandres nennsomt oppbygde tacoskjell dersom vi ikke snur oss i takt .
Men ærlig talt så vet jeg ikke hvordan jeg kan klare leve uten stereoanlegget . Eller i det hele tatt gjøre det mindre , selv hvor mye mer funksjonell stua hadde blitt . For jeg elsker hver eneste komponent som er med på å gi meg disse palpable opplevelsene av musikk . Opplevelsen av Joni Mitchell sittende rett foran meg med hjertet utenpå , på en sånn måte at jeg nesten kjenner solnedgangen i Laurel Canyon varme meg i nakken . Av Patti Smith som poetisk pisker opp hele stua med sin rockete og manende autoritet , mens jeg hytter med nevene og må ta meg kraftig sammen for å ikke synge med . Av PJ Harvey som får selv de dypeste urkreftene til å komme smygende langs gulvet i form av rene basstoner , og Johnny Cash som sender et godstog av følelser tvers igjennom brystet . Av Kurt Cobain som forandret hele livet mitt med et eneste gitarriff , og Bob Dylan som desarmerer hele meg med én eneste setning . Av Røyksopp som får meg til å danse når , selv når jeg ikke er alene , og The Doors som får selv potteplantene til hypnotiserte å strekke seg mot en manifestert Jim Morrison mellom høyttalerne .
65 Stereo + 1 / 25