Musikk
THE WEEKND Starboy Universal Music
R & B / POP Mens Beyoncè, Frank Ocean og Kendrick Lamar har blitt mer eksprimentelle, går The Weeknd motsatt vei. Han er nå pur pop i R & B-innpakning. Og det er ikke så dumt. Den tidligere Frank Ocean-kopien kjører nå Justin Bieber i grøfta med mye bedre musikk. Lite er overlatt til tilfeldighetene på den canadiske artistens tredje plate. Han har med seg 22 produsenter! Toppen av kransekaka er « Starboy » hvor Daft Punk er gjesteartister og Kyrre Gørvell-Dahll har bidratt med remiksen. Slikt lukter det hit av. Med sløy rap av Kendrick Lamar på kule « Sidewalks », en silkemyk duett med Lana Del Rey og en knalltøff sampling av 80-tallsheltene Tears for Fears og The Romantics, ligger alt til rette for et strålende album. Men The Weeknd har ikke klart å begrense seg. I løpet av en time og åtte minutter blir det litt for mye trommemaskin på tomgang og irriterende autotune-sang. Dette er også litt av problemet med lyden på albumet. Produksjonen går fra å være oppfinnsom og spennende til dørgende kjedelig og steril. Men den bassfrelste får sitt: « Starboy » lokker frem de aller dypeste tonene i subwooferen, men lokker bare delvis frem smilet hos denne anmelderen.
Musikk: Lyd:
GEIR SUNDSTØL Langen ro Hubro Music
POP / ROCK. Den forrige platen til gitaristen Geir Sundstøl har gått adskillige runder på spilleren det siste året, og jeg trodde vel egentlig den kom til å bli vanskelig å toppe. Men det var før Langen ro kom og lurte seg innpå meg. Langen ro er lag på lag med gitarer, helt instrumental og det låter fantastisk fint. Musikken er rolig og instrumentbruken gir et enda litt mer avslappende lydbilde enn på den forrige platen Furulund, men jeg er fortsatt engasjert og nysgjerrig på hver eneste tone, hvert eneste nøye planlagte anslag og jeg går meg helt bort i de utrolig mange nydelige klangene og klangfargene. Det hele virker enkelt, men det er her genialiteten ligger. Musikken er avkledd til kun det absolutt nødvendige står igjen, men gjør det sm står igjen desto viktigere. Bruken av steel-guitar gjør musikken flytene og svevende, og det er mer snakk om luft og drømmeliknende landskaper enn rytme og fremdrift, og så er det noen forsiktige synther som kommer innom og fargelegger på akkurat riktig sted, og på helt riktig måte.
Lyden er i ypperste klasse med store deilige klanger og en myk flyt som smyger seg inn i øret og gjør noe med deg. Dette er en plate du absolutt ikke må gå glipp av! HH
Musikk: Lyd:
87 Stereo + 8 / 16