Musikk
METALLICA Hardwired … To Self-Destruct
POP / ROCK. Metallica er tilbake med et etterlengted album etter åtte år! Forventningene har vært enorme, ikke bare på det musikalske, men også på lyden. Ville Metallica gjenta den lydmessige fadesen fra « Death Magnetic » med total « loudness war » og overstyring? Pust lettet ut, folkens, det er ikke katastrofelyd på « Hardwired …», men, sukk, det er heller ikke en lyd å rope hurra for, dessverre. Musikalsk er det bedre, Metallica trøkker på som aldri før på dette albumet! De gjør det nesten umulige, å kombinere drivet og thrashmetalriffingen fra de tre første albumene, med de mer bluesrocka storslåtte hitene fra Black Album. Absolutt favoritt på skiva er « Now that we’ re dead »- tunge tøffe riff som minner litt om Enter Sandman, og et svært refreng. Hetfield er i storform også vokalmessig på denne skiva. Han snerrer og bjeffer, synger med ren røst og har drista seg til å ikke bare kjøre « ekte » vokal, men har kledelige effekter i refrengene som biffer opp lyden og hans tøffe vokal. Andre favorittlåter er « Atlas Rise », med intrikate riffmønstre og fengende refreng. Øset og den klassiske thrash-riffiinga er herlig i « Spit out the Bone », en låt med 7 minutter pur energi og glede! Hetfield er regna som en av verdens beste metallrytmegitarister, og du får det du ber om i låter som « Moth into Flame », tittelsporet « Hardwired » og nevnte « Spit..». Låtene er bedre arrangert enn på « Death Magnetic »- riffene og overgangene henger sammen og bygger opp låtene mellom de ulike partiene. Mye er blitt sagt og latterliggjort av Kirk
Hammets evige trang til wah-wah på gitarsoloene, og det er bøttevis av det på dette albumet også, men han har teknisk bedre soloer her. Det er bare å glede seg over at Metallica er tilbake i storform med de tidligere nevnte låtene. Det er rørende at Metallica har hedret Lemmy som døde for snart nøyaktig et år siden i låta « Murder One ». Hetfield har sagt at uten Motorhead ville aldri Metallica eksistert. Bare så synd at « Murder One » på sitt beste fremstår som et gjesp. Det er dessverre mer i den gata på albumet, flere av låtene kunne vært kortere, og det er vanskelig å skjønne at det har tatt åtte år å lage intetsigende fyllmateriale med baktunge riff og lite minneverdige melodier som « Confusion » « Dream no more » og « Am I savage ». Men hvis du spoler mellom favorittene på dette albumet så knuser Metallica alle andre i sjangeren, og viser at de er tilbake med mer driv, snerr og livsglede enn på lenge!
Musikk: Lyd:
88 Stereo + 8 / 16