+ MUSIKK
JAN HARBECK QUARTET
The Sound. The Rhythm
Stunt Records
2019 HELGE LIEN TRIO
10
Ozella Music
2019
JAZZ. “It’s all about the sound” står det inne i
coveret på danske Jan Harbeck sin femte plate-
utgivelse. Liker du lyden av tenorsaksofon – slik
som meg – er det i hvert fall ikke den verste
lyden å lytte til. Harbeck er en strålende tenor-
saksofonist. Han har vunnet Ben Webster-prisen,
og det er ikke til å komme fra at det er enkelte
likhetstrekk mellom legenden og Harbeck. Den
litt hese, luftfylte tonen og meloditeften er vel
det mest åpenbare. Av de ti låtene står Webster
bak fire, Harbeck selv for fem, mens Billy Stray-
horns «Johnny Come Lately» er den siste. Dette
er som du kanskje skjønner tradisjonell melodisk
jazz med sterke røtter i den jazzen som var do-
minerende på siste halvdel av 50-tallet og første
halvdel av 60-tallet. Det svinger så det holder, og
det skyldes hele bandet, ikke bare Harbeck selv.
Det er kanskje ikke nyskapende og originalt, men
med mindre du liker frijazz bedre enn den gode
gamle melodiske jazzen, så er dette en høydare.
Lyden er gnistrende. Både saksofonlyden, piano-
lyden og trommene er ypperlig tatt opp. Bass-
opptaket kunne vært litt mer distinkt, men dette
er så bra at du fint kan sette på denne når du får
hifi-freaker på besøk. RES. JAZZ. Det er 20 år siden Helge Lien (piano), Knut
Ålefjær (trommer) og Frode Berg (bass) startet
Helge Lien Trio. «10» er som navnet tilsier den
tiende utgivelsen siden debuten i 2001. Hvis du
kjenner HLT fra før, vil du neppe bli overrasket
over musikken. Dette er fremdeles ofte både
melankolsk, mørkt og melodisk, men med det
siste byttet av besetning (Per Oddvar Johansen
erstattet Ålefjær fra 2013, og siden i fjor har Mats
Eilertsen erstattet Frode Berg) er musikken utvi-
det til også å inkludere en litt friere tilnærming til
improvisasjonen rundt melodiene. Det gjør trioen
mindre forutsigbar og med det enda bedre. Samti-
dig blir det enda tydeligere at trioen er en virkelig
trio, ikke bare en pianist med to støttekontakter.
Her får alle tre vist seg frem. Lydmessig er det
ett hakk ned fra de siste platene. Om det skyldes
at HLT for første gang har gjort innspillingen et
annet sted enn i Rainbow Studio vites ikke, men
jeg savner den ekstreme instrumentseparasjonen
og crispe klangen, dynamikken og detaljene fra
de platene. Faktisk er det selve pianolyden som
er mest skadelidende. Dog skal det bemerkes at
lyden fremdeles er veldig god. Det er bare det at
HLT har skjemt oss ut fullstendig med referanse-
lyd i årevis. RES.
MUSIKK
LYD
MUSIKK
LYD
66 Stereo + 3/19