+ MUSIKK
Erik Söderlind
Plays McCartney
Diesel Music Norah Jones
Begin Again
Blue Note
JAZZ Den eminente jazzgitaristen Erik Söderlind
har helt unik fingerspillteknikk som gjør dette
albumet til noe mer enn en tradisjonell samling
coverversjoner. For selv om Söderlind gjør svært
lite med melodilinjen i McCartneys klassikere,
klarer han å skape harmonier som gir låtene en
ny dimensjon. Det er godt gjort med totalt utslitte
låter som «Yesterday», «Penny Lane», «Let It Be»
og «Michelle».
Jeg vet at dette er å banne i Beatles-kirken, men
jeg føler at originalinnspillingene nå føles litt
utdaterte. Derfor er det på sin plass å få cover-
versjoner som viser hvor bra låtsnekker Paul Mc-
Cartney er. Med nakent gitarspill er det umulig å
skjule dårlige melodier. Derfor er platen aller best
når den tolker de aller største hit`ene.
Begrensningen er at det bare er en gitar og ikke
andre instrumenter. Det blir av og til litt for lite
selv om låtene er spennende tolket.
Lydmessig er selvfølgelig dette bra. Det er nes-
ten umulig ikke å få til et skikkelig opptak av en
gitar. Likevel savner jeg litt mer nærlyd av stren-
gene for å gi enda mer intimitet til innspillingen.
Dessuten fremstår gitaren litt larger-than-life.
Men dette er egentlig snakk om lydmessig smak
og behag. SW POP/JAZZ Foruten den karakteristiske stemmen
til Norah Jones, er det lite igjen av det melodiøse
albumet «Come Away with Me» fra 2002. Dette
albumet er mer eksperimentelt og vanskeligere
tilgjengelig og vil neppe selge 20 millioner eksem-
plarer. Det er bra at hun ikke følger en gammel
suksessoppskrift, men den nye platen kommer
ikke helt i mål. Det 29 minutter lange albumet
drar nemlig i ekstremt mange retninger. Det
elektroniske åpningsnummeret «My Heart Is Full»
føles stakkato og lite oppfinnsomt.
Det blir adskillige bedre da eminente Brian
Blade tar trommestikkene i tittelsporet «Begin
Again» og skaper et oppfinnsomt rytmespor til en
litt utradisjonell poplåt. Rent lydmessig er dette
fantastisk med et ekstremt bra vokalopptak og
tromme- og pianolyd i toppklasse. Det hele ser-
vert i et bredt og dypt lydbilde.
Enda mer virkelighetsnært blir de akustiske
gitarene i begynnelsen av americana-låta «A Song
With No Name». Her er Wilcos Jeff Tweedy pro-
dusent, og det høres både på musikk og ekstremt
bra lydkvalitet. Den lavmælte sangen er kanskje
platens beste, men samtidig så annerledes at den
føles litt rar i miksen. For plutselig er hun tilbake
med den tradisjonelle Norah Jones-låta «Winter-
time». Før det avsluttes med en blanding av R&B
og sfærisk jazz med Dave Guy på trompet. Blandet
drops med andre ord. SW
MUSIKK
LYD
MUSIKK
LYD
65 Stereo + 3/19