+ MUSIKK
YOTAM SILBERSTEIN
Future Memories
Jazz&People
2019 TOBIAS WIKLUND
Where The Spirits Eat
Stunt Records
2019
JAZZ. I disse tider hvor det oppfordres til boi-
kott av Melodi Grand Prix-finalen, siden den går
i Israel, ville en kulturboikott av eksempelvis
israelske musikere ramme Yotam Silberstein. Det
ville vært synd, for han lager både god musikk,
og spiller flott på gitar. Nå har han base i New
York og på sin siste plate har han fått med seg
blant annet John Patitucci på bass og Daniel Dor
på trommer. I tillegg bidrar Victor Goncalves på
tangenter, trekkspill og perkusjon, mens Glenn
Zaleski nøyer seg med å spille piano og Fender
Rhodes. Plata er en deilig miks av melodisk jazz
der tangentspillerne og Silberstein bytter på
solo-partiene, og mer latin-inspirert jazz. Det
er kanskje ikke den plata som sender deg full-
stendig i bakken med sin originalitet, men både
låtene og spillet er lekkert. Lydmessig er det
heller ingen grunn til å klage. Selv om det ikke
er helt referanseklasse, er opptaket veldig bra.
Lydbildet er stort og bredt og de ulike klangene
fra de forskjellige instrumentene gjengis veldig
bra. Ikke på en sånn kunstig nærfelt-måte, men
litt som man opplever på konsert. Nettopp denne
live-feelingen er et stort pluss både musikalsk og
lydmessig. RES. JAZZ. Instrumentet kornett er uløselig knyttet
til unge trompetspirer i skolekorps, men svenske
Tobias Wiklund er et glimrende bevis på at kor-
netten fint kan brukes til annet enn å lære barn
å spille. 33-åringen som flyttet over Øresund som
20-åring og har etablert seg i Københavns jazz-
miljø. Where The Spirits Eat er hans første som
bandleder, og musikken på plata er sterkt inspi-
rert av Louis Armstrong som var Wiklunds første
jazzidol. Dog var det først og fremst energien i
spillet til Armstrong som tiltalte den unge sven-
sken. Det høres godt på denne plata. Wiklund har
med seg Simon Toldam på piano, Daniel Fredriks-
son på trommer og Lasse Mørck på bass, og denne
kvartetten klinker virkelig til. Både i de sporene
som er mer tradisjonell jazz, men ikke minst i mer
moderne jazz som kanskje ikke oppleves fullt så
melodisk. Det morsomme her er at Wiklund og de
tre andre klarer å smelte sammen de to stilartene
på en glimrende måte. Lydmessig er det også vel-
dig, veldig bra. Det er masse dynamikk, glimrende
instrumentseparasjon og flott klang i instrumen-
tene. Det ligger virkelig og snuser på toppkarakter
lydmessig. Dette er rett og slett utrolig tøft. På
absolutt alle måter. RES.
MUSIKK
LYD
MUSIKK
LYD
67 Stereo + 3/19