Marts 2014
forutsetning for å våge å ta utfordringer. Ved innleggelse i akuttpost er det tilgjengelig helsepersonell hele
døgnet. Pasienter klarer å forholde seg til egen utrygghet når de opplever at helsepersonell er tilgjengelig
(34). Det kan imidlertid oppstå problemer om pasientens trygghet i akuttposten ved korte innleggelser er
hovedmålet. God fungering på en trygg døgnpost kan
være vanskelig å overføre til en utrygg hjemmesituasjon (32). Pasienten kan komme til å søke til akuttposten som det eneste stedet vedkommende opplever
trygghet. Dette kan skape et problemforsterkende avhengighetsforhold, hyppige reinnleggelser og vanskeliggjøre utskrivelse (32,35). Bedring er en prosess hvor
personen utvikler en bedret og mer stabil selvfølelse
(8). Når pasienten legges inn er det hensiktsmessig å
benytte akuttposten som plattform for endringsarbeid
(36).
Samhandling
Deltakerne i studien beskriver betydning av medvirkning som godt samspill med helsepersonell. Medvirkning i behandling fører til at pasienten opplever økt
kontroll, ansvar, håp og optimisme i forhold til fremtiden (21). Positive aspekter ved innleggelse i akuttpost
kan knyttes til autonomi og kvalitet i menneskelig
interaksjon (37). Pasienter føler seg verdifulle ved
inkludering og ansvarliggjøring i eget tempo (3). Samhandling mellom helsepersonell og pasient som øker
pasientens ferdigheter, oppmuntrer til ansvarsfølelse
(38). Deltakerne i studien poengterer at helsepersonell
som tok initiativ og hadde en aktiv rolle, hjalp dem til
å bryte ut av isolasjon. Om helsepersonellet bruker tid
på aktiv samhandling med pasienten, kan det redusere
tiden det bruker på negativ atferd og krisetilstander
(39).
Et nødvendig pusterom
Deltakerne beskriver akuttposten som et sted der de
ved å være den lille, kunne lære egne følelser å kjenne.
Dette kan forstås som en nødvendig pause i hverdagen
og som læringsmulighet. Tilbaketrekning kan gi mulighet til indre prosesser som kan hjelpe personen til å
*
1. udgave
*
22. årgang
orientere seg og kan være grunnleggende for pasientens vekst (40). Midlertidig hvile fra virkelighetens krav
kan være nødvendig for å forhindre forverring (41).
Utfordringen kan være dersom det å være den lille og
den midlertidige hvilen blir en vedvarende eller hyppig
tilbakevendende tilstand. Begrunnelsen for å begrense
innleggelser er nettopp fare for problemforsterkende
prosesser (35). At både helsepersonell og pasient har
fokus på så vel helsefremmende som problemforsterkende handlinger, kan etter vår vurdering bidra til
nyansert hjelp til de som trenger innleggelser. Dette
kan tematiseres i samtaler med pasienter slik at man
finner fram til felles holdning og mål.
Ansvarliggjøring
Ansvarlig og aktiv deltakelse i behandling, hevder
brukere, inkluderer muligheten til regulering av selvskading (2,21,42). En deltaker hevdet at hun reduserte
selvskadingen når hun selv hadde ansvar for selvskadingen. En deltaker nevnte at selvskading hindret henne i å begå selvmord, en erfaring som også beskrives i
litteratur (13,26,43,44). Når helsevesenets forventning
er å kontrollere selvskade, kan pasientens autonomi
hindres. Samtidig kan det være nødvendig å regulere
pasientens selvskading. Reguleringen må da være forankret i en empatisk holdning og ikke gi respons som i
neste omgang kan øke selvskading (34,36,45).
Helsepolitiske føringer som hevder at innleggelse
av personer som selvskader er uheldig, kan føre til at
pasientens ønske om innleggelse blir en maktkamp
(12). Pasienten kan da oppleve ignorering fra helsepersonell. Det kan paradoksalt nok forverre pasientens symptomer (33). Ønske om innleggelse beskriver
deltakerne som å velge bort å skade seg. En bønn
om hjelp kan være tegn på bedring ved å vise ansvar
for egen situasjon (40). Erfaringer med brukerstyrte
plasser hvor pasienten selv tar ansvar for å be om
innleggelse, viser at antall liggedøgn totalt kan gå ned
(46,47). Dette kan tyde på at balanse mellom anerkjennelse av brukerens behov og ansvarliggjøring kan
bidra til mestring av egen situasjon.
Psykiatrisk Sygepleje
31