madrassen ned på gulvet?”, som et lite barn som på en
måte ikke skal falle ut av sengen, og det fikk jeg lov til,
… bare å få lov til og vokse opp litt på følelseslivet».
3) Betydningen av å ta ansvar
Å være aktiv deltaker og ta ansvar i behandlingen
beskrev deltakerne som viktig for bedringsprosesser.
Det fysiske miljøet beskrev deltakerne som en nødvendig sikkerhet for å våge nye utfordringer. Rutinene
på akuttposten som faste måltider, gjøremål og regler,
kunne gi struktur. Slik opplevde deltakerne at de ble
holdt i virkeligheten gjennom hverdagslivets aktiviteter.
Når deltakerne selv hadde bedt om innleggelse,
opplevde de at de hadde tatt ansvar for å søke hjelp i
stedet for å overlate det til andre. En deltager beskrev
læringseffekten i et langsiktig perspektiv: «Når jeg
da har valgt å legge meg inn, så tok jeg det valget, nå
kan jeg ikke selvskade, jeg er nødt å holde det ut. Og
så lærer en etter hvert at det går over, og så skjer det
flere ganger at det går over, og så etter hvert så lærer
man å håndtere det òg».
En deltaker sa at det å ha kjente redskaper som hun
hadde kontroll på kunne gi mindre sjanse for alvorlig
selvskading. Mulighet for å skade seg selv ga minsket
stress og økt mot til å holde ut selvskadingstrang: «Jeg
kunne klare å holde det ut, fordi at stresset med at
noen skulle ta det fra meg var ikke der. Jeg hadde hele
tiden den muligheten, sånn som det er hjemme … med
at jeg hadde lov, så turte jeg å utsette det». Andre
deltakere mente at hensikten med innleggelse ikke var
å ha mulighet til selvskading, men å ta imot hjelp som
også inkluderer inndragning av selvskadingsredskaper.
Deltakernes erfaring var at de våget å ta mer ansvar
for å bruke andre mestringsstrategier enn selvskading
når helsepersonellet var sammen med dem.
Deltakerne beskrev akuttpost som en god treningsarena for utfordring og mestring i den akutte krisen og
som forberedelse til livet etter utskrivelse. De beskrev
daglige konkrete utfordringer og målsetting som betydningsfulle fordi det kunne gi en følelse av mestring:
«Jeg tror det hadde vært så viktig for alle å ha små mål
30
Psykiatrisk Sygepleje
i løpet av dagen. Sånn at noen kan si før en legger seg
at en har fått til noe».
Helhetsforståelse
Helhetsforståelse av funnene kan beskrives gjennom
informantenes vektlegging av tilgjengelig menneskelig
kontakt. Det å ha helsepersonell rundt seg hele døgnet
er en avgjørende forskjell fra ambulant behandling, og
ble beskrevet som motivasjon for innleggelse. Tilgjengelig helsepersonell skapte forutsigbarhet og ga en
nødvendig støtte til å våge å ta utfordringer, samtidig
som det ga en opplevelse av å bli verdsatt som menneske. Beskrivelsen ”fordi det er mennesker der” er
en tolket helhetsforståelse av at samarbeidet mellom
pasient og helsepersonell kan forstås som det sentrale
i bedringsprosessen ved akuttposten.
Diskujon
Studiens funn i lys av etablert kunnskap og føringer
Deltakerne beskriver ønske om innleggelse ut fra
behov for mellommenneskelig kontakt, et nødvendig
pusterom og mulighet til utfordring gjennom aktiv
samhandling med helsepersonell. Dette beskriver
deltakerne som viktig for å kunne ta fatt på egen
bedringsprosess. Anerkjennelse og likeverd vurderes som sentralt for deltakernes opplevelse av egen
bedringsprosess ved innleggelse. Medbestemmelse
ved innleggelse og i behandlingen, bidrar til opplevelse av anerkjennelse. Det kan være en utfordring å
imøtekomme dette, dersom innleggelse kun tilbys ved
akutt selvmordsfare der det primære fokus for helsepersonell vil være sikkerhet og overtakelse av kontroll
(32). Å anse sikkerhet som en prioritet og å unngå at
pasienten skader seg, blir beskrevet som vanlig praksis
(1,33).
Tilgjengelig helsepersonell
Deltakerne i denne studien poengterer betydningen av å ha helsepersonell tilgjengelig i utfordrende
situasjone