ET STORT
BAK RATTET
Av Anne Lise With Wullum. Foto: Lediard Foto AS
På avstand: Den knallgule bilen. Det ravnsvarte håret. Det strålende smilet. De gnistrende øynene. De fjonge klærne. Den nette skikkelsen. Den alltid perfekte makeupen. Litt nærmere: Alvdalsdialekta. Engasjementet. Direktheten. Sårbarheten. Styrken. Bittelitt usikkerhet. Latteren. Ingen ville finne på å gjette at denne dama er 77 år.
30 år i Surnadal har tilsynelatende ikke forandret henne. Det er jammen godt gjort.
Vi har møtt Else Brandvoll Andresen på Amfi-senteret i Surnadal. Hun begynner med å snakke om dialekt. – Jeg snakker alvdøl slik jeg gjorde da vi flyttet til Surnadal for 30 år siden, men tonefallet er nok blitt påvirket. Mannen min aper litt mer. Han er Oslo-gutt, smiler hun.
FRA ALVDAL TIL SURNADAL
Kjærligheten oppstod for lenge siden mellom den utadvendte Else og den mer sjenerte Frode. Det betydde skilsmisse og flytting fra gården hvor Else var gift. Og en god del flytting, både til Oslo, Åfjord og Rennebu.
– Jeg vet mye om det å være fremmed på et nytt sted. Det gjør ungene også. Det koster
Knallgul bil, ravnsvart hår, gnistrende øyne og et strålende smil.
å bryte opp med små barn. Else blir alvorlig. – Blir man skilt må man prøve av alle krefter å hindre at det går utover barna. Unger er en kraftig forpliktelse. Man må forsøke å være raus og legge til rette så godt man kan, for barnas skyld.
Paret hadde ingen planer om å bli værende i Surnadal da de kom hit med 4 barn i en Volvo PV. Sigurd Mogstad( tidligere kjent og kjær dyrlege i Surnadal) trengte en ny kollega.
Frode Andresen ble ny dyrlege og Else dyrlegefrue i Surnadal.
– Jeg valgte å være hjemme med barna for å skape en trygg base etter all flyttingen. Frode trivdes svært godt i den nye jobben, og snart ble vi enige om at det beste for barna var å slå rot i Surnadal, forteller Else.
FREMMED FUGL
Else forteller at hun syntes det var fryktelig vanskelig å være innflytter i starten. – Jeg følte meg veldig utenfor. Som en utlending! Folk stirret på meg og var nysgjerrige. Heldigvis hadde vi Sigurd og Inge Mogstad som tok seg av oss og var helt enestående. Kanskje folk trodde jeg var finere enn dem? Og jeg, som ikke er det grann finere enn noen her i bygda og har vokst opp på gård med hardt fysisk arbeid! Fra jeg var 10 år hadde jeg kjøkkentjeneste og var fullgod dreng.
Gårdserfaringen kom godt med i veterinærpraksisen og det hendte rett som det var at Else måtte være med og hjelpe til med håndmelking når det var jurbetennelse på gårdene. Mange hadde nettopp fått rørsystemer og ikke alle kunne å håndmelke, men det kunne Else, som er glad i dyr og aldri har vært redd for å ta i et tak.
– Det er mye psykologi i veterinæryrket. Bonden er gjerne litt på tuppa når dyrlegen kommer, det er mye som står på spill og det kan få store økonomiske konsekvenser når dyr blir syke. Da er det viktig å prøve å drive litt smalltalk og få folk til å slappe av, men dette er ikke Frodes sterkeste side. Han er litt asosial og nerdete, men han har kommet seg, ler Else.
Porkvollen var navnet på det første stedet de bodde. Huset var tilsynsbolig for energiverket og lå inne ved trafostasjonen på Ranes. – Der var det gode nabokjerringer som inviterte meg på 10-kaffe. Jeg fikk et ekstra nært forhold til Sigrid Roaldset, mor til Trygve( vaktmester på Landbrukshuset og aktiv i Folkeakademiet i Surnadal).
Siden kjøpte de hus i Midtigrenda og har bodd der siden.
– Først da jeg begynte å synge i koret Tordenskjold, løsna det det skikkelig sosialt for meg, sier Else. Jeg hadde sunget i kor fra jeg var 15 år. En dag på begynnelsen av 1980-tallet kom Dagny Sylte bort til meg og sa myndig: I kveill kjæm du på korøving!
4