kommentar 38
HVITBALANSE: Olympus OM-D E-M1 var det første kameraet som imponerte forfatteren med tilnærmet fullkommen hvitbalanse også i vanskelig innendørsbelysning med lyssstoffrør og slikt. Tidligere ga lysstoffrør som regel grufulle fargestikk med hvitbalansen innstilt på automatikk.
Farvel til blitslyset Og da begynner vi å nærme oss kjernen. Den største velsignelsen med digitalkamerarevolusjonen er at kameraprodusentene de siste årene har greid å gjøre kameraene i stand til å ta så flotte bilder i svak innendørsbelysning med så god hvitbalanse at vi knapt turte å drømme om det bare for noen få år siden.
Egentlig kunne jeg ha gitt blaffen i dette. For jeg var en kløpper i å fotografere med blits. I mine unge voksne år som kameraentusiast var jeg satt opp med kraftig blitsutstyr, som vikar i lokalavisen hjemme. Utstyret omfattet gjerne en stor Metz-stavblits der selve blitsaggregatet befant seg i en skulderveske. Kraftig skyts.
Det fine var at den tidens pressefotografblitser – vi snakker om tidlig 1970-tall – hadde ganske store reflektorer. Dermed ble det brukbar spredning av lyset selv om man fyrte av blitsen rett i fjeset på intervjuobjektet.
Naturligvis lærte vi oss å bruke taket som reflektor også, når anledningen bød seg, men det var først litt senere at dette ble påtakelig mer påkrevd, etter hvert som blitsene krympet i størrelse og blitsreflektoren ble knøttliten og sendte fra seg et veldig « smalt » lys som var uegnet til portretter.
Tak, vegger, diffuser. Jeg ble som sagt en kløpper – lærte meg å beregne avstandene og kompensere for lystapet under mange slags forhold. Dette var før blitsene fikk egen blitslysmåling og enda lenger før kameraene kunne begynne å styre blitsene gjennom sin TTL-funksjon – blitslysmåling i det øyeblikket bildet ble tatt, målt gjennom
Nr. 1 – 2017