ROBBY KRIEGER & THE SOUL SAVAGES Robby Krieger & the Soul Savages The Players Club / Mascot Label Group 2024

JAZZROCK . Dette er funk med en stor dose jazz , blues og rock , eller det motsatte , og det spiller heller ingen rolle , for dette er groovy musikk så det holder med en av grunnleggerne av the Doors , gitaristen Robby Krieger i spissen for et superlag bestående av Kevin Brandon på bass , Ed Roth på keyboards og Frankin Vanderbilt på trommer . De har folk som Beyonce , Michael Jackson , Annie Lennox , Stanley Clarke , Aretha Franklin og Chaka Khan på CVen for å nevne noen . Musikken er ekstremt medrivende , og det er nesten klin umulig å sitte rolig å høre på den . Det er for øvrig kun instrumentalmusikk , men det svinger noe så avsindig . Sentralt står faktisk Ed Roth og hans orgel og keyboards vel så mye som Krieger sine gitarer . Uten at det gjør noe . Rett og slett en utrolig kul utgivelse , der lyden ikke er ekstremt audiofil , men den har sine øyeblikk som starten på Never Say Never . Likevel klarer musikken med sine funky rytmer å suge tak i deg som lytter i låt etter låt etter låt . Det er bare dritfett og kult å høre på , selv om lyden ikke er i referanseklasse . Men en del ganger så gir jeg beng i det . Som her . RES .

LIZZIE NO Halfsies Thirty Tigers 2024

AMERICANA . Lizzie No fra New York er en singer-songwriter som i tillegg spiller både gitar og harpe (!). Hun debuterte med « Hard Won » i 2017 , mens oppfølgeren « Vanity » kom to år senere . « Halfsies » er hennes tredje album , og som svart og skeiv artist fra USA har hun hatt nok kamper å kjempe både på egne og andres vegne . Det er hun ikke redd for å skrive om i sangene sine . Mange av dem er ganske så politiske , noe som det må sies å være lang tradisjon for i americana-sjangeren der den ligger trygt plasser et sted mellom rock , country og folkrock . Lizzie No svinger sneier for øvrig bortom alle tre på « Halfsies ». En del litt rocka låter , men aller best synes jeg hun er når hun toner det ned med sparsomt arrangement . Da kommer både stemmen og tekstene hennes best fram . Det er også på disse låtene at jeg synes lyden er best . Åpningssporet og tittellåten låter utrolig kult med stort og bredt lydbilde og veldig bra lyd på trommene , og acapella-åpningen på Sleeping in the Next Room er ren gåsehud . Det grøtes litt til på de mer rocka låtene , og noen audiofil referanseplate er dette uansett ikke , men kvaliteten på låtene og arrangementene trumfer det lett . Nytt bekjentskap for meg , men de andre platene hennes skal sjekkes ut nøye . RES .

Stereo + 1 / 24