JOSEFINE LINDSTRAND For the Dreamers O-Tone Music

JAZZ . Svenske Josefine Lindstrand er ikke helt enkel å sette i bås . Mye av det hun gjør kan fint kategoriseres som jazz , mens andre ting minner mer om kunstpop . For the Dreamers er hennes femte utgivelse , og denne gangen har hun reist til Giske ( ikke Trond , men øya utenfor Ålesund ) for å spille den inn . I Ocean Sound Studios hadde hun selskap av Jonas Östholm på flygel , Gunnar Halle på trompet og lydeffekter , Pär-Ola Landin på kontrabass , Fredrik Myhr på trommer og perkusjon , samt Thomas Backman på altsax , fløyte og klarinetter . I tillegg bidrar den norske tenorsaksofonisten Marius Neset på ett spor . Lindstrand står bak samtlige åtte låter , og hun er ikke redd for å utfordre både med stemmen sin og med komposisjoner og arrangementer . Det er stor variasjon i låtene , og de heftigste får virkelig foten til å gå . Skylda for det , må hun imidlertid dele med resten av bandet , så også får utfolde seg . Lydmessig er det nok aller best i de litt roligere partiene , når det ikke er full kakofoni musikalsk . Da hører man at både instrumentopptak og vokalopptak er veldig bra . Selv når det skjer mye , er det ikke altfor vanskelig å følge de ulike instrumentene . På plussiden er også et presist og stort lydbilde . RES

RUBBER SOUL QUARTET Taxman Losen Records

JAZZ . Til å være hardcore Beatles-fan så lenge jeg kan huske , så burde jeg kanskje sky alternative Beatles-covere som pesten . Den norske kvartetten Rubber Soul Quartet har imidlertid nok en gang fått meg på bedre tanker . Nå skal det sies at ikke alle sporene treffer meg midt i Beatles-hjertet . Ikke fordi låtene skiller seg for mye fra originalene . Snarere tvert imot . Den utrolig funky versjonen av I Wanna Hold Your Hand er fantastisk , og den nedtonede versjonen av While My Guitar Gently Weeps er ren magi . Elbass-introen på Dr . Robert får tankene til å gå tilbake til jazzfunk på 1970-tallet . Vokalist Stine Stenerud tilfører ekstra soulfunk , så til tider er det nesten ikke mulig for en 55 år gammel skrott å sitte stille . Jeg tror jeg aldri har hørt Beatles så groovy som på flere av sporene på denne plata , og jeg må innrømme at jeg digger det vilt . Så får det heller være at plata åpner med en av de kjedeligste Lennon-McCartney-låtene jeg vet om , Things We Said Today . Høydepunktene er likevel mange her , og det gjelder også lydmessig . Vokal og instrument-opptak er veldig gode . Litt mer trøkk i stortromma hadde gjort seg , og litt mer kropp i saksofonene , men totalt sett er plata en musikalsk fest . RES

59 Stereo + 9 / 24