+ MUSIKK
THE CURE Songs Of A Lost World Lost Music Limited / Universal Music
ROCK . For en som har fulgt The Cure siden « Boys Don`t Cry » i 1980 er det oppsiktsvekkende hvor godt dette bandet holder seg . Selv om 65 år gamle Robert Smith allerede for seks år siden sa han var en « gretten gammel gubbe » er det noe svært ungdommelig og intenst over både ham og bandets første plate på 16 år .
Men ikke forvent deg lettbente hits som « Friday I`m In Love ». På dette albumet dykker man ned i lange hypnotiske låter fylt av mørke lydbilder . Det starter med majestetiske trommer og gitarriff som setter seg rett i hjernebarken i « Alone ». Først etter litt over tre minutter begynner Robert Smith å synge at « dette er slutten … håp og drømmer er borte ». Så ikke mye kjærlighet på fredager i de åtte låtene på dette albumet .
Det er bare « A Fragile Thing » som kan minne om en mer typisk The Cure-hit på plata , og det føles som et befriende avbrekk i en lang rekke krevende låter som langsomt bygger seg opp til storhet på albumet . Lydmessig har produsent Paul Corkett valgt å gi oss absolutt alt , hele tiden . Istedenfor å la enkeltelementer tre frem . Noe som kan bli litt rotete . Derfor vil dette albumet kanskje fungere bedre på full guffe i bilen enn på et analytisk hifi-anlegg . SW
PEDRO KOUYATÉ Following Quai Son Records
WORLD MUSIC . Salif Keita , Ali Farka Touré , Omou Sangaré og Rokia Traoré er alle artister som har satt det vestafrikanske landet Mali på det musikalske verdenskartet . På det kartet burde de fleste plotte inn musiker , komponist og sanger Pedro Kouyaté også . 47-åringen er en virtuos på strengeinstrumentet ngoni , og skal man tro den siste plata hans , er han ikke så verst på vanlig gitar , heller . I tillegg til egen musikk og plateutgivelser , har Kouyaté turnert med en annen malisisk storhet , Boubacar Traoré . Musikken til Kouyaté har sterke innslag av blues og jazz både fra eget kontinent og USA , men også fra fransk og britisk populærmusikk . Following-plata er etter min mening sløy etno-blues av beste sort , og står definitivt ikke noe tilbake for ørkenbluesstjernene i Tinariwen . For noen vil nok lydbildet være litt fremmedartet både når det gjelder noen av strengeinstrumenter og perkusjon , men med et åpent sin , tror jeg du kan finne gull her . Lydbildet er til tider komplekst , men instrumentopptakene er flotte , og selv om stemmen til Kouyaté er lagt litt bak i lydbildet , så forsvinner den ikke . Det sørger presisjon og størrelse i lydbildet for . Denne må du sjekke ut . RES
58 Stereo + 9 / 24