+ MUSIKK
» Bruce Springsteen – Candy’ s Room
STERKE MINNER MED BRUCE
Det skulle tatt seg ut, å ikke prate om The Boss! Så da får det bare stå til da. Bear with me, som man sier her på berget.
Tekst: Lise Dahle Nedrekild
64
Det er vel ingen i denne verdenen som trenger en anbefaling om Bruce Springsteen. Derfor skal jeg heller ikke gjøre det. Men akkurat som det er ingen som trenger anbefales Bruce Springsteen, så er det vel heller ingen som klarer la være prate om Bruce Springsteen.
For greia er at jeg her en dag så den gamle sykkelen min, og som førte til en nostalgisk overload for meg. Dessverre mer om det snart. For det er merkelig hvordan dette hender gang på gang, jo eldre man blir, at man plutselig blir helt overmannet av invaderende musikalske minner utløst av helt uskyldige objekter som bare står der og passer sine egne saker. Ikke at jeg har noe direkte minne om Bruce Springsteen, det er fortsatt en uoppfylt drøm. Men jeg kommer aldri til å klare glemme hvor hardt låten Candy’ s Room traff. Ikke bare første gang, men gang på gang. På gang! Og fortsatt den dag i dag.
Jeg var ikke noe øyeblikkelig Springsteen-fan som tenåring. Jeg vokste opp med Streets of Philadelphia spilt i alle kanaler, og det er ikke det at det ikke er en vakker låt, for det er det jo. Men den traff meg aldri like kraftfullt som en upolert, flisete 2 tom 4 med god sving liksom, slik som Candy’ s Room gjorde. Schmuck!
For plutselig en dag som 13-14-åring så jeg et gammelt, slitt platecover på et besøk jeg var, som jeg ble øyeblikkelig grepet av. Jeg så alltid nærmere på slitte plater, beviselig elsket som de var. Og en ung Bruce Springsteen med mørkt, truende blikk som om han hadde sett ting jeg ikke engang hadde hørt om, var rent for meget for et ungt pikehjerte å stå imot, og det ble dermed inngangsbilletten min til det tøvete bra albumet som Darkness on the Edge of Town fra 1978 er. Kanskje et av verdens aller høyest aktede album? Uansett ingen grunn til å ikke kle av seg lua, bøye hodet og stille og ydmykt
Stereo + 8 / 26