+ MUSIKK
» Toria Wooff
Noe av det fineste
Det seneste kicket jeg har fått av dette slaget er servert av Toria Wooff. Fra den selvtitulerte debuten hennes fra 2025. Denne gudbenådede unge kvinnen er 30 år og fra Lancashire, England. Det er omtrent alt av informasjon jeg finner om henne.
Men det jeg vet helt sikkert, er at dette må være noe av det fineste som har blitt utgitt de siste årene. Herregud! Det er sårbart, det er mystisk, det er sexy, det er autoritært, det er mørkt romantisk og det er rett og slett bare beint frem helt hinsides himmelsk vakkert! Om himmelen var kledd i beksort og dyprød fløyel! Man kan jo håpe, i det minste!
Det er låtskriving og låtsnekring så utsøkt og kompetent at det er som om hun har holdt på siden 60-tallet, og referanser til storheter kan kastes fritt i hytt og pine. Men hvorfor i det hele tatt tenke på andre, når man kan la seg synke helt og holdent ned i denne trollbindende, eteriske vokalen og bare flyte rundt i den. Det er tidvis så stillferdig at det er nesten så jeg hører hjertet mitt hamre begeistret imellom de utsøkte fraseringene hennes. Mens andre ganger er det så drivende, så storslagne og så uutholdelig vakre arrangementer at jeg knapt klarer huske hva jeg heter.
Men storslagne låter og smellvakre crescendoer til tross, så er det likevel en helt spesiell liten overgang som tar så knekken på meg. Hadde jeg vært 15 år, så hadde jeg skrevet ned « See Things Through – 0:58 » så sirlig som jeg bare kunne på en avrevet kladdebok-lapp, brettet den andektig sammen og lagt den seremonielt i pennalet. For å sørge for at jeg aldri, aldri skulle glemme dette øyeblikket. Øyeblikket når Toria Wooff plutselig stopper gitarstrømmingen og det oppstår et kort forventningsfullt sug i brystet mitt før hun mykt og melankolsk setter låten ned på vannet og sender den nedover elven med ordene « My first guitar and your white gold chain », og den lengselsfulle steelgitaren og den forsiktige perken paradoksalt velter inn over meg som ti tusen ville hester, og den gudommelige stemmen hennes er som et ensomt flakkende stearinlys, selv om hun helt åpenbart innehar kapasiteten til en løpsk flammekaster. Det er som om en lenge oppdemmet demning inni meg brister skjødesløst og en varm strøm av intens musikalsk nytelse velter ut i armer og bein. Så bygges det sakte mer og mer opp til det bare er å overgi seg fullstendig. Herregud, så elegant! Så smakfullt! Så forløsende!
Jeg måtte riktignok rekalibrere meg selv da jeg fikk plata i hus og endelig fikk hendene på tekstene hennes, og med det slukøret måtte innse at det var ikke « John Coltrane » hun sang, slik som jeg hørte, men faktisk « white gold chain ». Og som endevendte hele låtforståelsen for meg, nesten i samme grad som da jeg pinlig sent innså at Jimi Hendrix faktisk ikke sang «’ Scuse me, while I kiss this guy ». Litt mindre moro! Men langt mer semantisk mening. Jaja. Jeg kommer uansett alltid til å tillate meg å tenke på John Coltrane sammen med Toria Wooff. Hva annet kan man gjøre etter tusen gjennomhøringer.
Bortsett fra, så klart, tusen gjennomhøringer til. Det er bare å komme i gang.
63 Stereo + 8 / 26