NIKOLAUS GELPKE Ålesund 63 Hey! Jazz 2026

JAZZ. Det er aldri for sent å bli jazzmusiker. Den sveitsiske marinbiologen og sjefredaktøren for kulturmagasinet Mare, Nikolaus Gelpke begynte ikke å spille saksofon før han hadde rundt 50 år. Da som ren avkobling fra en stressende hverdag. Han er selvlært, og har nå gitt ut sin debutplate. Med seg har han pianist og komponist Anja Mohr, bassist Giorgi Kiknadze og trommeslager Ole Seimetz. Noen virtuos på saksofon er ikke Gelkpe, men han evner likevel å skape stor musikalsk stemning på plata sammen med de tre andre musikerne. Det er melodiøs og vakkert og er nærmest rene og klare lydbilder inspirert av havet som Gelkpe alltid har vært opptatt av. Plata er spilt inn i Ocean Sound Studio på Giske utenfor Ålesund, og de vakre omgivelsene har åpenbart påvirket musikerne. Det har også påvirket lyden, for den er utrolig bra. Kontrabassopptaket på åpningssporet er av de beste av det instrumentet jeg noensinne har hørt, og både trommer, piano og saksofon låter fantastisk, dog aller best på bass og trommer. I tillegg er opptaket luftig, dynamisk og med glimrende holografi. Gelpke var 63 da han spilte inn plata, så her er det bare å finne seg et instrument, øve masse og satse på å gå inn i solnedgangen som artist. RES

ORANGE OAK Almost, I thought to myself BLNK Music 2026

POP. Den svenske duoen bestående av Erik Olsson og Filippa Frisell har de siste par årene gjort furore på sosiale medier med svenske låter oversatt til engelsk. Nå er de ute med egen musikk. Kun sju spor – eventuelt hele sju spor, siden dette er en EP. Jeg skulle gjerne hatt mer av denne indie-folk musikken til de to svenskene. Lydbildet er akustisk og stemmene til de to harmonerer usigelig flott med strålende tekster melodier og arrangementer. Frisell sin stemme kan minne litt om Frida Ånnevik, og hvis du husker låta Hvis Verden som hun gjorde med Chris Holsten, og legger til en dash Kings of Convenience så er Orange Oak i samme gate. Får du ikke ståpes av Well, Well, Well, så burde du sjekke pulsen øyeblikkelig. Da kan du umulig være helt frisk. Lydkvaliteten er også prima, spesielt det siste live-sporet har referanseklasse på opptaket av gitaren i begynnelsen. Ikke slik kunstig nærfeltsopptak som på Nils Lofgrens Keith Don’ t Go. Orange Oak viser hvoran en akustisk gitar ut på ordentlig. Eneste ankepunktet er at stemmene til Olsson og Frisell ligger oppå hverandre, ikke ved siden av hverandre i lydbildet, men det er pirk. Dette er så vakkert at det er til å grine av. RES

Stereo + 7 / 26