THE THE Ensoulment Cineola / Edel Music & Entertainment

ROCK . 25 år etter sitt siste studioalbum er The The svært overraskende tilbake . Frontfigur Matt Johnson har nemlig holdt en svært lav profil etter suksessen på 80- og 90-tallet .

Nå tar han opp tråden fra klassiske album som « Infected » ( 1986 ), « Mind Bomb » ( 1989 ) og « Dusk » ( 1993 ). Det starter lovende med den mørke og dystopiske « Cognitive Dissident » med hard gitar og Matt Johnsons beksvarte , dype stemme . Så kommer « Some Days I Drink My Coffee By The Grave Of William Blake » med et refreng på nivå med gammel storhet .

Men dessverre klarer ikke Matt Johnson holde tempo oppe og det blir for mye fyllspor på dette albumet . Verst er kanskje den klamme og kjedsommelig gjentagende kjærlighetsballaden « I Want To Wake Up With You ».

Jeg så The The live på Rockefeller for 35 år siden og på nytt nå i høst på Sentrum Scene . Konklusjonen er at de beste låtene på første konserten i 1989 også er de beste i dag . Men jeg er likevel glad for at Matt Johnson har kommet med noen nye sanger å blande inn i The The-spillelisten .

Lydmessig går det fra å være veldig bra i de rolige låtene hvor Johnsons dype stemme strømmer behagelig ut av høyttaleren . Men når det blir hardere og mer kompleks blir lydbildet litt rotete og vokalen litt for hard i kantene . SW

TOM ROGER AADLAND Lysvandring Embacle Records 2024

VISEPOP . Vestlendingen Tom Roger Aadland ga meg bakoversveis sin nynorske versjon av Blonde on Blonde-plata til Dylan . Aadland er en fremragende gjendikter , men ikke bare det . Hans egne tekster holder også et så skyhøyt nivå at det er vanskelig å ikke trekke linjene til « his Bobness ». Det samme gjelder for øvrig melodiene , som også gjør det naturlig å tenke på tidlig Bob Dylan . Det hjelper selvsagt på sammenligningen at plata er fullstendig akustisk med kun Aadland på vokal og gitar . Aadland er en glimrende gitarist . Det kreves , for å spille inn en hel plate med kun vokal og en gitar , er utfordrende . På en side , får Aadland vist fram tekst og melodi på en fremragende måte , men jeg synes samtidig at det kan bli litt ensformig i lengden til tross for at Aadland bytter mellom fire gitarer med både nylon- og stålstrenger og skifter mellom fingerspill og mer rytmisk gitarspilling . Lydmessig er vokalopptaket bra , men stemmen kunne vært trukket enda mer fram i miksen . Opptaket av nylonstrengsgitaren på åpningssporet er strålende . Det grøtes litt mer til , spesielt når det spilles mer rytmisk på stålstrengene . Det tar uansett ikke bort at Aadland nok en gang har laget en plate med flotte tekster og melodier . RES

72 Stereo + 7 / 24