ANNA KRUSE Barndomsträd . Anna Kruse tolkar Södergran Getaway Music 2021

VISEJAZZ . Den danmarksbaserte svenske jazzsangerinnen og komponisten Anna Kruse er muligens ikke så kjent her hjemme , men i det som har vært hennes nye hjemland i tjue år , er hun et navn å regne med . Barndomsträd er en plate der Kruse har satt melodier til dikt av den finlandssvenske lyrikeren Edith Södergran . Til å hjelpe seg har hun fått den finlandssvenske skuespilleren Stina Ekblad som leser noen av Södergran sine tekster , samt strykekvartetten Who Killed Bambi og blant annet Fredrik Lundin på saksofon og Tobias Wicklund på trompet . Av instrumenter er det også tromboner , gitar , trommer , bass og klokkespill . Musikken er en blanding av viser og jazz , med innslag av folkemusikkelementer . Det er utrolig vakkert , og spesielt når Södergrans dikt blir lest av Ekblad med musikalsk bakgrunn . Da er det bortimot magisk . Lydkvaliteten er veldig bra , kanskje spesielt vokalen til Kruse og stemmeopptaket av lesingen til Ekblad . Lydbildet er stort , og det er flott klang i stryke- og blåseinstrumenter . Kanskje kan det bli litt mye instrumentering til tider . Tekstene til Södergran hadde nesten fortjent et enda naknere arrangement . Det hadde skapt enda mer dynamikk og spenning . Der det gjøres er det nemlig helt praktfullt . RES .

PER MATHISEN & JAN GUNNAR HOFF with GARY NOVAK Gladiator Losen Records 2021

JAZZ . Et snaut halvår før koronapandemien stengte det meste , gikk « the Norwegian Bass Viking », Per Mathisen fra Sandefjord og bodøværingen og tangentmesteren Jan Gunnar Hoff i studio sammen med trommeslager Gary Novak som blant annet har bakgrunn fra Chick Corea Elektric Band . Sammen fant de bryteren til både jazzfunken og den melodiske jazzen . Særlig når det gjelder jazzfunken har bryteren innimellom blitt skrudd opp på elleve ( se filmen Spinal Tap , om du ikke skjønner denne referansen ). Det er fantastisk morsomt , og man får en live-feeling som tyder på at også de tre herrene har hatt det gøy . Hver seg er de tre musikerne så virtuose som man nesten må være når tempoet og intensiteten økes , men de mister aldri kontrollen . I tillegg lar de både seg selv og oss som lyttere hente igjen pusten med noen utrolig lekre rolige og melodiøse spor . Bass-soloen til Mathisen på Hoff-komposisjonen The One , er ren sjelefred . Det er ingen grunn til å la seg stresse over lydkvaliteten heller . Spesielt på de roligere låtene er den praktfull , men også når de drar på , er det lett å følge de enkelte instrumentene med flott klang , masse detaljer og god dynamikk . Dette er ren og skjær kvalitetsjazz . RES .

72 Stereo + 7 / 21