+ MUSIKK
» Patti Smith
SMELLS LIKE TEEN SPIRIT
Jeg, som så mange andre ungdommer som hadde sine formative år på 90-tallet, hadde en grundig vekkelses-opplevelse igjennom Nirvanas Smells Like Teen Spirit.
80
Tekst: Lise Dahle Nedrekild
Den energiske, opprørske gitarintroen som satte fyr på hele verdenen vår med fire lynforbanna akkorder, og den følelsen av tilhørighet vi fikk da Kurt Cobain skrek med all sine lungers kraft så det ikke bare runget ut over hele verdenen, men også resonnerte dypt og gjenkjennelig i hvert eneste bankende, angstfulle tenåringshjerte som hadde tilgang til kassett, CD eller noe så heftig som MTV. Grungen ble øyeblikkelig en del av DNA-et mitt, på samme måte som Patti Smith ble med punkrocken, selv om jeg var født et tiår for sent for det.
For meg blir det nemlig ikke større enn Patti Smith. Og hennes tolkning av Smells Like Teen Spirit, fra cover-albumet hennes, Twelve fra 2007( og senere også samlealbumet Outside Society), har jeg vanskelig å finne ord for. Den apatiske, opprørske ungdomskulturen Cobain så bekmørkt beskrev, og det introverte, paniske og rebelske kampbrølet hans, har igjennom Smith blitt til et illevarslende, profetisk frempek på vegne av ikke bare ungdom, men hele menneskeheten. Fremført ikke med ungdommelig sinne og smerte, men med den slags autoritet og vekt som bare en som har sett flere generasjoner med fortapt ungdom kjempe mot samme marerittaktige eksistensielle beist, kan gjøre.
Banjo og fele er jo ikke akkurat det man forbinder mest med grunge, men sjeldent har jeg hørt opprør og sinne så konsentrert, så destillert og så rått som i banjoene til John Cohen og Walker Shephard og sønnen hans Walker, og i fela til Peter Stampfel. Sammen får de stereoen til å brumme og frese med så sammenbitte tenner at aluminiumen gnistrer og valnøtten gløder.
Helt fra starten av setter den foruroligende kontrabassen stemningen og banjoen strutter truende rundt i rommet med verdens farligste selvtillit, før den mer og mer frenetisk begynner jage etter
Patti Smith, som aldri lar seg stresse det minste av at instrumentene høres ut som om de skal sluke henne levende, der hun illsint spytter ut ordene slik som bare « Punkens Gudmor » kan. Til og med regnet ute høres ut som om det slår i takt mot vinduene, som om selve naturen er opprørt. Hvordan noen kan høres så eitrende forbanna ut, og likevel så fattet og stoisk, er forbi min fatteevne. Det er så rått at hårene i nakken reiser seg, ikke bare av ren nytelse, men i svaiende, samlet oppvigleri og protest!
« Here we are now! Entertain us!» egger og fyrer opp med samme intensitet i 2007 som i 1991, og 35 år senere er jeg fortsatt ikke bare underholdt, jeg er også vettskremt, utslitt, ekstatisk og evig takknemlig for denne hinsides rå låten som fortsetter valse over meg som en nyoppstartet, sårt tiltrengt revolusjon, hver eneste gang. Og jeg kan ikke annet enn rope « Heeello heeello heeeeello!» tilbake.
Stereo + 6 / 26