+ MUSIKK
» The Irrepressibles
IKKE TIL Å STOPPE
Låten In This Shirt er virkelig noe helt spesielt.
Tekst: Lise Dahle Nedrekild
79
Jeg har alltid vært glad i The Irrepressibles, og som så mange andre, låten In This Shirt, fra 2009. Jeg har også satt stor pris på Röyksopps vidunderlig deilige remix av den, så vel som de andre utsøkte samarbeidene hans med våre elskede elektronika-pionerer. Men det var ikke før jeg her om dagen lå på sofaen og scrollet meg nummen igjennom Instagram-reels, at en liveversjon av In This Shirt dro teppet- og det som føltes som hele sofaen- fra under føttene på meg. Sjeldent har jeg rettet meg opp så fort som da.
For dette videoopptaket av In This Shirt fra Haldern Pop Festival i 2009, er så fint at det er nesten ikke til å holde ut.
Det starter nokså stillferdig. Men det er bare lureri. For dette er i ferd med å bli en musikalsk og sjelelig slagmark dekket av kjærlighetssorg, tap, anger og lengsel.
Jamie McDermott( senere kreditert Jamie Irrepressible) står selv urørlig i front. Som en musikkens Napoleon med partyhatt. Hva er det ikke å elske allerede! Med bandet hans i ryggen, som en avventende hær i stram giv akt. Bevæpnet med de vakreste, mektigste våpen som finnes. Strykere. Blåsere. Tangenter. De står bare der, helt urørlige, som vakre, poetiske klapperslanger i gresset, klare til å angripe.
Og gjett om de gjør. Sakte, men sikkert. Lag for lag. Instrument på instrument. En filmatisk, storslagen og dramatisk musikalsk oppbygging. Den mektigste og mest virkningsfulle strategien som finnes. Den følelsesdryppende, lengtende falsetten til McDermott som rolige dønninger, kraftfulle og tilbaketrukne, mens orkesterhæren hans bukter seg i posisjon. Kontrabassen som nådeløst setter marsjfarten. Fiolinene som dekker flankene. Det er virkelig ingen måte å komme seg unna dette følelsesmessige avansementet deres.
Så braker det løs
« I am lost …» Så kommer angrepet! Klapperslangen hugger til! Som en dødelig avantgarde ripost. Rett i hjertet! Og jeg er i fritt fall. Fiolinene virrer rundt meg som en virvelvind av ildfluer, kontrabassen kverner og mørner ubarmhjertig rundt i brystet mitt og McDermott holder meg fullstendig fastlåst med falsetten sin som et varmesøkende missil. Kjære vene, gi meg styrke altså. Denne slags lengsel, savn og hjertesorg er helt umulig å ikke la seg fortape av. Det er regelrett pulverisering av hele mitt indre forsvarsverk, og jeg kan ikke annet enn å gi meg over og kapitulere fullstendig til dette orkestrale slaget som utspiller seg i hodetelefonene mine.
En låt så emosjonelt ødeleggende at det var nesten så jeg kastet meg rundt anklene på mannen i yttergangen da han kom inn døren, etter å ha luftet hunden bare et øyeblikk, og tryglet ham om å aldri, ALDRI finne på et slikt avsindig fravær igjen!
Men så var det jo dette med verdighet da, og ikke minst normal oppførsel, som jeg febrilsk prøver bevare, til tross for at musikken skreller den av meg ved bare noen buestrøk og en falsett.
« Irrepressible » betyr noe eller noen som er umulig å stoppe, kue, kontrollere eller holde nede. Et mer passende navn kan jeg ikke komme på. Og jeg kan ikke annet enn håpe at de fortsetter sin seiersmarsj igjennom hjertene våre. Jeg gir meg i hvert fall ende over.
Stereo + 6 / 26