+ HIFI
» Acoustic Energy AE1 40th Anniversary
har eksplosiv dynamikk, og første gangen jeg spilte en av dem, så skvatt jeg ordentlig til selv om jeg visste hva som kom. Et av sporene er med Chicago Symphony Orchestra sin innspilling av Stravinsky på Deutsche Grammofon. For å finne riktig låt og innspilling skal du lete opp The Firebird, K10: XVI. Infernal Dance of Kashchei’ s Subjects. Sliter du med å holde deg, så ta en tur på toalettet først, hvis ikke kan du risikere å skvette litt mer enn planlagt. Nå handler selvsagt ikke lyden fra AE1 kun om dynamikk og manglende dypbass, for høyttalerne er veldig transparente i hele frekvensområdet. Oppløsningen er glimrende, så man føler ikke at man går glipp av noen detaljer. Jeg synes også at høyttalerne leverer veldig godt på lavt volum. Jeg har hatt noen høyttalere med metall-elementer tidligere, og der har jeg opplevd at man måtte skru opp volumet litt for at lyden skulle løsne, men AE1 er det ikke slik. Så her trenger du ikke være ungkar og bo for deg selv uten naboer i mils omkrets.
Apropos tidligere erfaringer med metallelementer, så er det vel noen av oss som har tenkt tanken om at metalldiskanter kan bli omtrent like harde som elementene selv. Det var nok mer sant tidligere heldigvis, men å få en metalldome til å spille like silkemykt som en softdome er godt gjort, og Acoustic Energy vet åpenbart hva de holder på med. Her låter metall som den fineste silke, og med nok energi til å holde følge med bass / mellomtone-elementet. Det blir aldri skarpt, selv ikke på opptak med litt overtydelige sibilanter. Jeg opplever heller ingen avrulling oppover. Det er rett og slett bare luftig og deilig.
Sammenlignet med mine egne PMC Prodigy 1 som koster omtrent det samme, så er forskjellene lett hørbare. PMC-høyttalerne er nok litt mer sofistikerte, med en bass som er enda litt bedre definert. De er ørlite mer transparente og luftige, men Acoustic Energy AE1 har mer trøkk og er rett og slett mer morsomme å høre på. Til tross for at AE1 opprinnelig var laget som monitor-høyttalere til pro-markedet, så virker PMC mer som et monitor-verktøy og AE1 mer som en lyttervennlig musikkmaskin når man sammenligner dem.
Enda mer morsomt ble det faktisk da jeg flyttet testhøyttalerne bort til TV-anlegget mitt. For der jeg ikke synes jeg fikk noe totalt løft lydmessig ved å skyve stativene med høyttalerne tett på
42 Stereo + 6 / 26