+ MUSIKK » Platespilleren
Helt til jeg én dag strakk det for langt. Etter en lang og opphetet kamp med en sleeve som ikke ville inn i coveret sitt, en statisk tallerkenmatte som spraket som et sankthansbål og en vinyl til nærmere 500 kr som var så svai at den manglet bare karusellhester, kapitulerte jeg. Og tok bort platespilleren.
Først var det berusende! Den var jo aldri langt unna, bare noen meter i luftlinje der den fortsatte spilte på rørforsterkeren. Alt vel og bra. Jeg kunne igjen scrolle forbi reviews av pickuper, jeg slapp kverne over å ikke ha oppgradert strømforsyningen, jeg kunne slette tilbudsmail med 20 % på plater om man handlet for over 1000kr og det var akkurat som om jeg følte meg lettere. Befriende, rett og slett! Jeg tenkte attpåtil at « Nå skal jeg roe ned platekjøp ». Herregud, så desillusjonert kan man altså bli.
Men … så gikk det noen dager. Jeg begynte å kjenne i hele sjela at plutselig var ikke stua den samme lenger. Uten at jeg helt klarte sette
fingeren på det. Det var som om lyset var slukket. Som om vi var gått for dagen. Det var mer plass, for all del. Og lettere å vaske. Men jeg sto bare tafatt der og visste ikke hva mer meningsfullt jeg skulle fylle den med. Noe helt essensielt manglet. Å ta bort platespilleren føltes som jeg hadde revet ut hele inventaret. Selve hjertet av stua. Ikke visste jeg at det var i en rifla valnøttplint jeg bodde, men plutselig føltes alt annet fremmed.
Så da er det tilbake til banning igjen. Enkelte covre jeg har lyst til å dryle til helvete. Vatring som bare ender med å bevise at hele forbanna huset er skeivt. Og alltid, alltid litt for lite hylleplass uansett hvor mye andre greier man kvitter seg med. For det finnes vel liten tvil om at vinyl er både tungvint, plasskrevende og kostbart.
Men under frustrasjonen så skjuler noe annet seg. Pur og ren skjær lykke! Lyset er slått på i stua igjen. Og jeg føler meg hjemme igjen! Hva skal man med plass uansett, om den bare føles tom.
M6xi