+ MUSIKK
LARS JAKOB RUDJORD Kjempe-Jo Fyrlyd Records 2024
JAZZ . Det er ikke noe nytt at jazzmusikken henter inspirasjon fra folkemusikken , og det er nettopp det pianist og komponist Lars Jakob Rudjord har gjort på sin siste plate . Faktisk er musikken et bestillingsverk fra både Riksscenen i Oslo og Farsund Folk Festival , og Kjempe-Jo var en bygdeoriginal og også Rudjords egen tipp-tippoldefar som levde på 1800-tallet . Musikken oppleves som veldig visuell , nærmest som lydsporet til en film . Samtidig tror jeg plata har godt av og lyttes konsentrert på . Som bakgrunnsmusikk kan den kanskje bli oppfattet som litt ensformig . Det skyldes at arrangementene er relativt like , der piano , keyboard , cello , hardingfele , trommer bidrar noenlunde likt på alle sporene , dog med et innslag av vokal på ett av dem . Pianospillet til Rudjord kunne kanskje hatt litt mindre bruk av forte-pedalen . Det ville gjort pianolyden litt mindre utflytende , men samtidig er dette noe Rudjord nærmest har som signatur . Lydkvaliteten er jevnt over god , men som med pianoet flyter både hardingfele og cello litt utover i lydbildet . Jeg kunne tenkt meg mer distinkt plassering av dem , og litt mindre av at instrumentene flyter i hverandre . Men det er nå meg . Trommer og perkusjon er imidlertid veldig bra . RES .
BILLIE EILISH Hit Me Hard And Soft Darkroom / Interscope Records
POP . 26 år gamle Finneas Baird O ’ Connell har vunnet 10 Grammy-priser , men jeg synes han fortjener en til : Hifi-nerdenes ærespris . For det finnes ingen i verden som har gjort mer for å få platebransjen til å gå fra hardt komprimerte og lydmessig flate popalbum til spennende produksjoner med mye luft , dyp bass og vidunderlige vokalopptak .
Hans produksjon av søsteren Billie Eilish sitt debutalbum gjorde at bransjen forsto at ekstremt søkelys på detaljer i produksjonen kan gi braksuksess . Blant annet ble alle vokal-opptak gjort igjen og igjen og igjen til alle koringene var i perfekt harmoni . Her ville platebransjen gått for auto-tune som hadde rettet på dette på et par minutter . Det er bare et problem : Du hører og merker forskjell .
Det er heller ingen snarveier på det nye albumet : Hør blant annet det fantastiske opptaket av strykekvartetten og gitaren i « Skinny » eller den avgrunnsdype bassen kombinert med en intrikat kombinasjon av koringer og synth i « Chihiro ». Det er også deilig å høre de to leke seg med litt rusten skrekkfilm musikk i « The Diner ».
Albumet er ikke så friskt som debuten , men adskillig mer helhetlig enn « Happier Than Ever » fra 2021 . Dette skal bli lyttet på gjennom hele sommeren . SW .
61 Stereo + 4 / 24