+ MUSIKK
» Opeth GHOST REVERIES
I 2006 var jeg på en flyreise over 14 timer. Jeg var trygt bevæpnet med noe så revolusjonerende som en trofast iPod og høyt elskede hodetelefoner. Aberet var bare … i sikkerhetskontrollen ble skjermen knust sønder og sammen!
Tekst: Lise Dahle Nedrekild
Noe som gjorde iPod-en både uleselig og ubetjenelig. Men den spilte tappert fortsatt. For å gjøre forvirringen komplett, hadde kjæresten min lagt inn noen album på den, uten at jeg visste om det, eller hva det var. Jeg var da som nå, fryktelig unyansert og ukledelig sort / hvitt-tenkende, og var ganske klar i min oppfatning av hva slags type musikk jeg graviterte mot. Og death metal, nyere progrock og lignende, hadde jeg konkludert var noe jeg ikke evnet forstå meg på. Sånn var det bare. Men heldigvis er det jo slik at ingenting « bare er sånn », og den musikalske skjebnen og den parisiske sikkerhetskontrollen ville det annerledes, og bestemte seg for at alt iPod-en kunne spille i 14 timer, uten mulighet til å endre volum eller album, var det for meg ukjente bandet Opeth med albumet « Ghost Reveries ».
Herregud. I starten var det rene Guantanamotilstander for meg mentalt, og ikke all verdens Sudoku kunne lindre den uutholdelige mentale støyen. Boka var gått tom for sider, soving var en aktivitet jeg ikke behersket i særlig imponerende grad, og å være uten musikk er jo en skjebne verre enn døden. Så hodetelefonene ble på. Med et volum akkurat biiiittelitt for høyt. Ikke hadde jeg samvittighet heller, til å stanse denne hardnakkede demonstrasjonen av punkete overlevelsesinstinkt som iPod-en utviste.
Men så skjedde det noe, et eller annet sted over Atlanteren. Kaoset begynte ta form. Støyen begynte bli melodisk. Komplekse mønstre, rytmer og sammensetninger begynte å manifestere seg for meg, og sakte, men sikkert, ble jeg lullet inn i en slags symfonisk transe. Uten å vite hva det var som spilte eller mulighet til å finne det ut. Velsigne tiden før googling altså, da man faktisk måtte undres en stund eller to. Og da avslutningssporet, den stillferdige balladen « Isolation Years », tok sin triumferende runde for fjerde gang, brøt jeg til både egen og flyvertinnens store forfjamselse ut i gråt. Så vakkert og forløsende var det. Eller eventuelt bare av utmattelse, det er jo også en mulighet. Men uansett er det til dags dato en av de aller fineste, og sterkeste, musikalske opplevelser jeg har hatt. Helt « alene », som man jo er i lukkede hodetelefoner, bare med meg selv og mine egne utfordrede forestillinger. I timevis. Helt til jeg møtte meg selv slukøret i døren. Ja, også disse fortreffelige svenske karene, som tok ansvar for å lære meg en ting eller to, om hvor mye feil jeg tar her i livet. Og er det en ting som er sikkert, så er det at jeg elsker å ta feil.
Jeg har aldri lyktes i å meditere, til tross for iherdig forsøk, men metal og progrock tror jeg er det nærmeste jeg kommer. Attpåtil er jo produksjonen helt hinsides, og liker å sette både meg og oppsett på kompromissløs prøve, og ingenting er vel mer tilfredsstillende eller forfriskende enn det. Og om man ikke liker det, ja, så er det jo bare å sperre seg inne å ikke gjøre noe annet i 14 timer enn å lytte til albumet på repeat. Hva er vel uansett bedre for oss hifi- og musikkgærninger enn det!
64 Stereo + 3 / 26