+ MUSIKK
SOUTHERN BELLE RAISIN` HELL
Ett av albumene jeg har spilt høyt og jublende med jevne mellomrom det siste året, er den feiende flotte og første fullengderen fra Willow Avalon. Med den kitche tittelen « Southern Belle Raisin’ Hell » og hennes eget mugshot som platecover. Allerede der tar den intelligente humoren og det sjarmerende trasset form.
Tekst: Lise Dahle Nedrekild
» Willow Avalon 62
Ett av albumene jeg har spilt høyt og jublende med jevne mellomrom det siste året, er den feiende flotte og første fullengderen fra Willow Avalon. Med den kitche tittelen « Southern Belle Raisin’ Hell » og hennes eget mugshot som platecover. Allerede der tar den intelligente humoren og det sjarmerende trasset form.
Albumet åpner med en intro om at « Music has always been in our family ». Åpenbart, siden det musikalske vidunderbarnet er datter av eminente Jim White. På godt og vondt, skal vi tro henne selv, med to foreldre fanget i et turbulent ekteskap, og de ringvirkningene det fører med seg. Introen er en lokkende og lovende start. Og så...
« 1-2-3-4!» Miss Avalon sparker i gang så banjognistene fyker! Med denne unike, sløye og småhese stemmen som spruter av overskudd, fandenivoldskhet og attityde. Hun regelrett feier meg frydefullt av gårde, mens jeg klamrer meg til stolen som om den var salen på en galopperende hest. Kombinert med en klokkeklar klang, en vibrato både like skjør og kraftfull som en kolibris vingeslag, og en dæsj naivitet i tonen. I sterk og kledelig kontrast til de skarpe, briljante og befriende ærlige tekstene. «... I shoot you like whiskey, you sip me like red. Put us both together,
Stereo + 3 / 26