GEORG WADENIUS Livet är mer än bara musik Wadenius Productions

VISER. Georg « Jojje » Wadenius er i sitt åttiende år en svensk musikklegende, og gitaristen har spilt med band som Blood, Sweat & Tears, Steely Dan og Backstreet Boys samt med artister som Cornelis Vreeswijk, James Brown, Aretha Franklin, Simon & Garfunkel. Han har også laget musikk for barn, mens hans til nå siste plate er en slags oppsummering av livet, også utenfor musikken. Plata er tilegnet hans store kjærlighet, norske Brit, som gikk bort for noen år siden. Her har han fått hjelp av poeten Lotta Olsson til å skrive tekster, og det er blitt en utrolig flott og nær plate som riktignok viser at Jojje er en bedre gitarist enn vokalist. Jeg synes likevel at stemmen hans er helt perfekt i all sin ekthet når han synger om livet sitt. Spesielt « Vi sa att bara döden » treffer meg midt i mellomgulvet. Det er en knallsterk tekst om å miste noen man er glad i. Lyden på plata er utrolig klar og dynamisk med veldig gode instrument- og stemmeopptak. Til tider er det nesten litt for « rett i fleisen » lydmessig, men spesielt stemmeopptaket av Jojje gjør at man kommer utrolig tett på, og får en nærhet til musikken og tekstene som løfter opplevelsen. En rørende vakker plate. RES.

GUNDE BODILSEN LUND Silent Moods Mingus Records

JAZZ. At danske jazzmusikere kan sette den rette stemningen, kommer neppe som noen overraskelse på norske jazzelskere. Denne danske trioen består av Henrik Gunde på piano, Jesper Bodilsen på bass og Morten Lund på trommer. Alle navn som bør være godt kjent, og det er heller ikke første gang de tre herrene samarbeider. De har tidligere gitt ut Moods, Moods volume 2 og Christmas Moods, og Silent Moods følger samme oppskrift med lekkert triospill der både Lund, Gunde og Bodilsen får briljere sammen og hver for seg. Her er lekre komposisjoner også, og trioen har også med flotte coverversjoner av blant annet Love Me Tender av Elvis og ikke minst John Lennons Jealous Guy. Den svinger noe helt avsindig, og langt mer enn originalen til John Lennon. Rent teknisk er dette helt i referanseklasse, og jeg sliter faktisk med å avgjøre om det er piano, trommer eller bassopptaket som er best. Hadde bare alle opptak vært slik. Cymbalene er sjeldent realistiske, og pianoet låter utrolig ekte, uten noen ekstra pondus i nedre mellomtone. Heller ikke kontrabassen er dratt kunstig fram i lydbildet som er både bredt, dypt og presist. Her sitter både klang, detaljer og ikke minst dynamikken som et skudd. Praktfullt. RES.

56 Stereo + 3 / 25