+ MUSIKK
Det er som å trå inn i et suggererende musikalsk maskineri som fører deg av sted i et driv så ettertenksomt og emosjonelt at det føles som å se hele livet ditt passere deg i bakspeilet. Dette deilige, dronende lydbildet med den samme bevegelseskraften som de mørke uværsskyene på himmelen har, når de ubønnhørlig nærmer seg deg. Eller som havet du ser begynner mørkne langt der ute, mens tuppene sakte hvitner, men som du likevel ikke kan gjøre annet enn å glede deg til det bryter løs. Det er som om alt både er faretruende stille og i voldsom bevegelse på én og samme gang. Det er så mye moment! For det er det dette bandet er, musikalsk moment. Godt balansert av lette, drivende synthlinjer og strømmende pianotoner. Men det som gjør mest inntrykk på meg, til tross for min konstante hang til perkusjon, er gitaren til Granduciel. Der den flerrer igjennom luften som sprutende maling på et svært lerret. Som en kunstner som maler i store og voldsomme bevegelser, som for å klare fange bildet før det unnslipper ham. Det er så sterkt at det er ikke til å holde ut. Og på dette live-albumet er om mulig ALT blitt enda bedre! Tenke seg til! Der Granduciel ellers har kjempet standhaftig mot denne dronende kraften som har ekspandert rundt ham, så er det nå noe som er helt annerledes. Det er som om han har fått sal og grime på denne voldsomme, uformelige og konstant endrende massen som er soundet hans. Og han kontrollerer den, helt ned til hver minste, nennsomme detalj. Vokalen er mer i front, alt er så mye mer tydelig i kantene og så åpent og crisp at det føles som når du drar den rene høstlufta inn igjennom nesen etter at tåka og regnet har plutselig opphørt. Det er noen virkelig fantastiske live-opptak som er gjort og satt sammen.
Albumet mangler riktignok min store favoritt, eposet « Strangest Thing », men det er helt okay, for det tror jeg faktisk ikke at jeg hadde maktet, i form av dette overhalte maskineriet som er « Live Drugs Again ». Det hadde blitt for mye, selv for en emosjonsjunkie som meg selv.
Så da er det ikke mer å si. Annet enn spill så høyt du klarer, og hold deg fast i kaffekoppen. Men slipp for all del alle hemninger. Kjør!