+ HIFI
» Fyne Audio Vintage Ten
Nå vil nok de fysiske lover virke også på Fyne Audio Vintage Ten , så du får litt mer bass og fylde med høyttalerne tettere på frontveggen . Etter min smak så mister du imidlertid ikke stort selv med høyttalerne langt ute . Jeg har i hvert fall ikke savnet noe trøkk , og når jeg spiller Fading Sun med Terje Isungset så er det ikke mangel på buldrende dypbass .
Du får nemlig det også , men ikke på en ukontrollert og udefinert måte . Bassen er meget bra , og sparker veldig godt fra seg med god artikulasjon . Den er nok ikke like tight og kontrollert som på Kerr K200S som jeg hadde hjemme for å prøve , men fryktelig langt unna er det ikke . Jeg synes dessuten at Vintage Ten briljerer vel så mye som Kerr på et annet viktig området i lydgjengivelsen . Det går på sammenheng , gjerne kalt homogenitet av oss hifi-nerder . Jeg synes ofte at to-veiskonstruksjoner lykkes bedre enn treveis-konstruksjoner på dette området . Det kan selvsagt skyldes at delefilteret kun skal separere signalene til to elementer , ikke tre . Men når det gjelder Vintage Ten så tror jeg mye også skyldes at diskantelementet spiller såpass lavt som til 750 hertz . Dermed unngår man at bass- og mellomtone-elementet må « strekke seg » langt oppover . Det bidrar også til at det store elementet kan konsentrere seg om grunntonene til de aller fleste instrumenter og ikke minst stemmer . På Vintage Ten er det en utrolig vellykket løsning .
Jeg klarer heller ikke å høre at diskantelementet sliter i sitt nedre frekvensområde , og overgangen mellom elementene er så vidt jeg kan bedømme helt sømløs . Deretter fortsetter bare lyden oppover med massevis av energi , men heldigvis ikke for mye av det gode . Og skulle det være et problem har man jo to muligheter til å justere energien til diskantelementet . Det kan være ekstremt gunstig enten man bor i et « less is more » -hjem eller et overmøblert hjem .
Den homogene lydgjengivelsen bidrar i stor grad også til at det skapes et stort og troverdig lydbilde i stua . Et lydbilde som i noen tilfeller kan strekke seg langt utenfor høyttalerne også i bredden . Prøv Qsound-opptak som Vogue med Madonna eller Amused to Death-plata med Roger Waters , så vil du raskt forstå . Her hos meg har jeg hatt lyd 90 grader ut på siden av lytteposisjon , noe som betyr omtrent 2,5 til 3 meter til siden og foran høyttalerne .
Lyden er for øvrig veldig oppløst og detaljert , og leveres med en utrolig nerve . Love Song med Anne Marie Almedal er ren gåsehud med Vintage Ten . Både den innledende dempede pianospillingen og rytmen som trampes (?), men også når stemmen hennes svever fullstendig mellom høyttalerne som om man har den gamle Velvet Belly-vokalisten i stua . Det er magisk .
Dynamisk er dette meget bra høyttalere også , men de er ikke like eksplosive som hornhøyttalere jeg har hatt i hus . Det er det strengt tatt ingen som er . Derimot har Fyne Audio Vintage Ten en ørliten tendens til å ha en liten nasalitet – eller ropert-effekt . Det høres best på stemmer synes jeg . Jeg har hørt det langt mer påtagelig på en del hornhøyttalere tidligere , og det kan nok tenkes at « synderen » nettopp er IsoFlare-elementet som har diskanten i midten av et konisk bass- og mellomtone-element . Det elementet fungerer jo som hornladning for diskanten .
33 Stereo + 3 / 24