JAN GUNNAR HOFF & VILLU VESKI Saga Saga Musikkforlag 2026

JAZZ. I januar feiret pianisten og komponisten Jan Gunnar Hoff 50 år som artist. Til tross for at han rundet normal pensjonsalder i oktober i fjor, så virker det ikke som om bodøværingen har tenkt å roe ned. I februar kom hans foreløpig siste plate, en duo-utgivelse sammen med den estiske saksofonisten Villu Veski. Første gang de to spilte sammen var for tre år siden, og de to fant raskt tonen både musikalsk og menneskelig. Saga er en plate med både Hoff- og Veski-komposisjoner, samt både klassiske låter fra de to sine hjemland. Mye av melodiene har du nok hørt om du har Hoff-plater i hylla, men Veski bidrar til å gi låtene nytt liv. Favorittlåten min her er tittelsporet som Veski har komponert. Den bretter seg ut fra en forsiktig start med Hoff sitt flygel før Veski løfter låten til himmels. Det er rett og slett nydelig. Opptaket fra Arvo Pärt-senteret i Tallinn gjør det lett å følge både Hoff sitt pianospill og Veski sine toner på saksofonen. Lydbildet er bredt, og spesielt pianoet brer seg utover i bredden. Jeg kunne likevel tenkt meg litt mindre romklang på opptaket. Spesielt pianolyden lider litt av det, selv om det musikalsk ikke har noen betydning. Ny lekker plate fra Hoff. RES.

TRULS MØRK Zoltan Kodály: Sonata in B Minor for solo cello, op. 8 2L 2026

KLASSISK. Med solo cello, Truls Mørk, Zoltan Kodály og 2L har man alle musikalske og tekniske forutsetningene for suksess. Sonaten av den ungarske komponisten Kodály ble skrevet i 1915 og regnes for det viktigste verket for uakkompagnert cello siden cellosonatene til Bach. Med sin blanding v ungarsk folkemusikk og moderne musikk, så er Kodálys cellosonate både virtuous, stemningsfull og ulidelig vakker. Særlig når Mørk fremkaller de dypeste tonene i celloen sin, så er det som sjelen rives i fillebiter. Kombinasjonen av Mørk sin briljanse og den over 300 år gamle celloen hans sin klang og varme, så er det plent umulig ikke å bli fullstendig bergtatt. Ikke minst fordi Mørk og celloen hans ikke har noen andre instrumenter å gjemme seg bak. Dette er nakent, rått og vidunderlig. Det samme gjelder lyden. Dette er det flotteste cello-opptaket jeg har hørt på denne siden av Janos Starker sine innspillinger av Bach sine cello-sonater som enhver audiofil med respekt for seg selv bør ha i platesamlinga si. Det er så klangrikt, så luftig, så kraftfullt og dynamisk at det er til å grine av. Får du ikke gåsehud av denne, kan du like gjerne plombere ørene dine og finne noe annet å gjøre. RES.

58 Stereo + 2 / 26