+ MUSIKK
« LIVE WITH ME » FRA SAMLEALBUMET « COLLECTED »
Siden forrige tekst om Terry Callier peilet meg inn på Massive Attack er det ikke annet å gjøre enn å holde kursen, etterlate både sans og samling ved breddekanten og kaste seg fritt og hemningsløst inn i denne massive, gripende låten som er « Live With Me » fra samlealbumet « Collected »( 2006), og la seg flyte og duve salig med.
Tekst: Lise Dahle Nedrekild
» Massive Attack
56
For det må jo være noe av det aller ypperligste 90-tallet disket opp med, denne atmosfæriske, deilige sjangeren som er triphop. Som for så vidt ingen av Bristol-treenigheten, Massive Attack, Portishead eller Tricky, hadde særlig lyst til å defineres som. Men! Sånn er det å være så inn i helvete kul! Da må man bare finne seg i å være toneangivende.
Jeg simpelthen forguder Massive Attack! Intet mindre. Hvordan de så uanstrengt beveger seg mellom lys og mørke og binder det så sømløst sammen, som én bevegende, pustende organisme. Denne utsøkte blandingen av det elektroniske og det organiske, det tunge og det lette. Denne perfekte fusjonen av moderne, tunge beats, alltid med en ode til det nostalgiske, gjerne i form av strykere, samplinger av gamle helter eller knitrende vinyllyd.( Jada, jeg veit jo at vinylen ikke skal knitre, men jeg kan ikke noe for det, jeg elsker det!)
Så intenst og intrikat, Massive Attack, med lag på lag av dirrende, dronende og dvelende rytmer. Det føles så deilig rått og primitivt, samtidig som det er så raffinert og til de grader kultivert. Hva er det å ikke elske!
Og til tross for storslagne og definerende låter som det lavmælte mesterverket « Teardrop » med Cocteau Twins-legenden Elizabeth Fraser på vokal( attpåtil innspilt samme dag som hun hørte om ekskjærestens Jeff Buckleys tragiske bortgang), som « Angel », dommedagstrudelutten som kan drønne så dypt og faretruende at jeg tror djevelen selv lurer på hva skjer i underetasjen, og som monumentale « Unfinished Symphony », hiten som fortsatt 35 år senere regnes som en av verdens beste låter, så er det fortsatt en helt annen låt jeg stadig nynner på. « Live With Me ».
Låten som siden 2006 har hjemsøkt og herjet med meg. Som er så verkende vakker at jeg holder det ikke ut! Så kvernende, messende og mørk. Men med disse lette strykerne som små vindpust som sveiper svalende og kjærtegnende rundt deg. Som kan få den mest truende, bunnløse, beksvarte avgrunn til å lokke og hviske så forførende at alt man vil er å la seg sakte synke ned i fordervelsen og omsvøpes fullstendig. Denne deilige blandete følelsen av å være både vektløs og blytung. Og selve katalysatoren i dette deilige maskineriet, som en flammende krone på verket. Terry Callier på vokal. Så hypnotisk og så glødende. Han høres nærmest ut som rennende, smeltet gull ut av høyttalerne.
Det føles som et helt liv har gått siden jeg første gang hørte denne brennende, sjelfulle, ulende stemmen. Men 20 år senere kan jeg fortsatt ikke gjøre annet enn å ule lengselsfullt og lidende tilbake. Mens jeg kjører bil. Mens jeg tar klesvasken. I drømme.... OoooOOOooo... Hva annet er det å gjøre.
Stereo + 2 / 26