CENTRAL CEE Can’ t Rush Greatness Columbia / Sony Music

HIP HOP. 26 år gamle Oakley Neil Caesar-Su, bedre kjent som Central Cee, slipper sitt første og svært etterlengtede album med « Can’ t Rush Greatness » og entrer førsteplassen på Applestrømmelisten i 71 land, deriblant Norge.

Central Cee går rett opp i elitedivisjonen blant rappere i hele verden med en utsøkt teknikk. Hør bare på den glimrende hiten « GBP » hvor han rapper buksene av veteranen 21 Savage. For meg er dette årets definitive hip hop banger.

Albumet starter med intet mindre enn to låter av Jonas Gunnes Gumdal fra Tiller utenfor Trondheim. Produsenten som er bedre kjent som Fraxille, klarer til og med å få med en referanse til Norge i « No Introduction ». Et av høydepunktene på albumet sammen med « CRG » som Central Cee gjør sammen med den britiske rapperen Dave og « BAND4BAND » med Lil Baby.

Med 17 låter blir det noen hvileskjær som « Must Be » og « Gen Z Luv », men musikalsk holder dette til en femmer. Lydmessig er rappen krystallklar, men litt svulmende bass og mye sentrert elektronisk tromme gjør at det ikke blir noen toppkarakter. Likevel er miksen så ryddig at det aldri blir ubehagelig å høre på. SW

CHRIS MINH DOKY & THE NOMADS New Beginnings Red Dot Music

JAZZ. Trommestikken treffer skinnet på skarptrommen som et skudd. Jeg skvetter i stolen og tenker at naboen må tro at jeg skyter med en pistol innendørs. Men det er bare trommeslageren til den danske bassisten Chris Minh Doky som har angrepet trommesettet uten at lydteknikeren har funnet kompresjonsknappen. På låta « Good Foot » er det eksplosjonsartet dynamikk i verdensklasse.

Det er ikke det eneste som er i verdensklasse på dette albumet. Bandet The Nomads, består nemlig av et stjernelag av musikere: Trommeslageren Keith Carlock( David Sanborn, Toto, Steely Dan), keyboardisten George Whitty( Brecker Brothers, Herbie Hancock, Carlos Santana) og perkusjonisten Mino Cinelu( Miles Davis, Weather Report og Sting). Han har også med seg trompetisten Randy Brecker og trommeslager Antonio Sanchez som gjesteartister. Resultatet er funky fusionjazz med vekt på rytmer og stramme melodilinjer som utnytter presisjonen til musikerne. Selv om dette er helt rå musikere, synes jeg låtene fungerer bedre i de tette samspilte partiene enn i de litt lite oppfinnsomme soloene. Minh Doky spiller best på de vakre balladene hvor han virkelig får vist hva som bor i ham. Men for en hifi-entusiast er det lyden som imponerer mest. SW

Stereo + 2 / 25