+ MUSIKK
guitar også, som om ikke dette var følsomt nok allerede. Og den høres litt avventende ut, nesten sorgfull, men likevel trøstende. Slik som gode steel guitarer har en tendens til å gjøre. Som en slags forsiktig klagesang. Og her trodde jeg dette skulle være en trivelig låt, Fan Of You liksom. Men jeg begynner ane uro. Dette virker ikke det minste trivelig lenger. Og idet uroen begynner ta tak i meg, begynner Vilma Flood øke intensiteten, og det er nå både et snev av Martha Wainwright i topptonene, i sin pure renhet og klang, men også litt Buffy Sainte-Marie der, i sin upolerte råskap. Og selv hvor fint det låter allerede, så har beklageligvis- for sarte sjeler som meg selv- ikke Vilma Flood tenkt å stoppe her, i denne vare ettertenksomheten. Hun tar det sakte stadig lenger, der hun sirkler nærmere og nærmere kanten, med utsøkt balansekunst. Hele tiden med full kontroll. Før tempoet går opp, og hun med ett skyter av gårde med pianoet i hælene og hele meg på slep. Og idet turtallet når faretruende 7000 o / min, istedenfor å gire om, så tar Vilma sats og tar det helt over kanten. Der raser hun av gårde i fritt fall, mens både stemmen og hjertet dirrer og brister på aller vakreste, vondeste vis, og ender med et slags primalskrik. Før det igjen blir stillhet rundt henne, og det bare er pianoet som hamrende holder fast i meg. Og når Vilma igjen mobiliserer kraften sin, denne gangen ledsaget av en andrestemme, så er jeg allerede revet i fillebiter. Og den siste rest av oppløpssiden tar de seirende sammen, mens jeg ligger strødd rundt forrige sving.
En slik fremførelse av slik karakter, inderlighet og ren skjær desperasjon, kan ikke gjøres « feilfritt ». Det må rett og slett briste! Akkurat som det gjorde for meg, der jeg ble regelrett pulverisert av denne knyttneven av en låt, og etterlatt knugende i vantro, med en akutt og lammende redsel for å miste de jeg elsker. Jeg var så utslitt og så overveldet av følelser at jeg gikk forskrekket rundt og klemte folk i dagevis, og måtte ta meg skikkelig sammen for å ikke også klemme postmannen, der han sto utenfor og ante fred og ingen fare.
Du er herved advart! Eller anbefalt. Det er jammen ikke lett å si. Men mektig er det!