+ HIFI
» Dynaudio Contour 20 Black Edition
rent og presist at jeg flere ganger tok meg i å spille høyere enn jeg gjør til vanlig, og høyere enn jeg kanskje burde. Det kommer av at høyttalerne bare øser på, og ikke gir lytteren noen som helst grunn til å roe litt ned. De innebygde egenskapene til høyttaleren forandres ikke i det hele tatt. Det blir bare høyere – og enda litt mer morsomt.
Balansen er utpreget nøktern, flott balansert og helt nøytral, og den enkleste måte å beskrive lyden på er kanskje nedpå og stille. Det er særdeles rolig og avslappet det som foregår, og Dynaudio har klart å hente frem det innerste livet til musikken helt uten å tilføre ekstra energi i presensområdet, eller ved å lage en litt for brilliant diskant eller partybass.
Lydbildet er presist med fin holografi, men det du virkelig legger merke til er de store forskjellene som er i romfølelse, størrelse og klang på de enkelte innspillingene. Høyttaleren har så liten egen stemme at hver eneste ny innspilling fremstår like ren og upåvirket som det låt i studioet.
Med en gang jeg begynte å spille med disse høyttalerne syntes jeg nesten de holdt litt tilbake, men det du hører er den totale stillheten som omkranser hver stemme og instrument, og mangelen på støy, forvrengning og resonanser.
De er brukbart allsidige musikalsk sett, men det er jo alltid et spørsmål om mindre høyttalere egentlig er veldig godt egnet til techno, hard electronica og metall – selv om det selvsagt ikke er noe i veien for å spille alle typer musikk. Aller best er disse høyttalerne når de får musikk som viser frem deres nøyaktighet og presisjon, og store, romslige lydbilde. Da bør det kanskje gå litt stille og rolig for seg musikalsk, men det må gjerne være ganske heftig rent dynamisk.
De leverer på høyt nivå
Det er lov å ha visse forventninger til et par nye høyttalere fra Dynaudio. Jeg husker jo godt Contour Legacy som både var mindre og mer enn de nye Contour 20BE. Mer lyd og dypere bass, men kanskje ikke med helt den samme imponerende musikalske innsikten og presisjonen. For å komme nærmere kjernen av deres musikalitet spiller jeg blant annet Blågutten av og med Hoff Ensemble m / venner. Det går ganske stille for seg både musikalsk og i studioet. Pianoanslagene og de påfølgende klangen er veldig flotte, og det er også Mathias Eick sin unike trompettone. Den er nydelig plassert i lydbildet og har masse klang rundt seg. Slagverket dundrer ikke til, men er lekkert krydder fra et sted langt bak i lydbildet. Lydbildet er stort og flott, og jeg kjenner at opplevelsen er fin, behagelig og avslappende.
46 Stereo + 2 / 25