+ MUSIKK » Musikk fra Lise
denne reutgivelsen omsider kom i posten og jeg hadde åpnet den andektig og seremonielt, og både stiften og skuldrene hadde senket seg, så ble jeg nok en gang som fjetret. Det er ikke det at jeg ikke har hørt på Mazzy Star de siste årene akkurat, det skulle jammen tatt seg ut, men plutselig hørte jeg dem igjen slik jeg gjorde da. Så skjellsettende, så betagende og så fengslende. Jeg ble bare sittende der foran platespilleren, måpende, og stirre på den snurrende plata. Tenk å være så kul! Så sløy, søvnig, slepende og sensuell at selv pantere fremstår som kantete og ugrasiøse. Det er som om hun får selve gravitasjonen til å opphøre. Og mens Sandoval vektløst messer Fade Into You og perkusjonen pulserer tungt og bølgende rundt henne, slidegitaren gråter som en ensom nattergal og pianoet danser urovekkende lett rundt, så klarer jeg knapt ense noe annet.
Ikke noe annet enn dette mystiske drømmepopsoundet, så forheksende og stemningsfullt at man kan kjenne den eksistensielle angsten komme krypende ut av høyttalerne og opp ryggraden. Så ubehagelig at det er behagelig. Og for all del, ikke bare « Fade Into You », men hele denne sanselige, nesten utenomjordiske opplevelsen som er albumet So Tonight That I Might See. For det er noe så forførende med kombinasjonen av Sandovals introverte mykhet og Robacks skarpe, proggete og psykedeliske gitar som skjærer igjennom den beksvarte luften som en gnistrende sveisebrenner! At det tidvis også er tungt bluesete på en så besnærende skummel måte at man tenker på både Twin Peaks, Cowboy Junkies, The Doors, The Velvet Underground og alt som er godt, er jo også bare til å dåne av!
Men dåning har vi ikke tid til! Det er for mye å lytte til! For mye å ta inn! De er kanskje ikke det mest tilgjengelige bandet, men det har heller ikke Mazzy Star ønske om å være. Og belønningen, når man gir låtene tilstedeværelse og tid til å krype inn under huden og inn i hver minste sjelelige krik og krok, er enorm! At vinylen attpåtil høres fortreffelig ut og har en deilig dyplilla farge man bare vil svømme i, er akkurat kuren jeg trenger for å komme over sjokket over at det er 32 år siden 1993.
For selv om jeg så altfor godt merker at det har gått noen tiår, virker So Tonight That I Might See være som frosset i tid. Like kompleks, tidløs og gripende som alltid. Og for en stakket stund, kan heldigvis vi også være utenfor tid og sted.