+ HIFI
» Hegel V10
kabinett som mulig , uten masse knapper på fronten . Alt som finnes der , er en power-knapp . Bakplata er derimot langt fullere . Der finner du foruten inngangene for MC og MM-picuper ( legg merke til at kun en av inngangene kan brukes samtidig ), balanserte og ubalanserte utganger , to rader med bittesmå vippebrytere ( eller musepiano som Hegels Anders Ertzeid kaller det ). Disse brukes til å stille inn om du bruker MM eller MC-pickup , om du vil ha på det subsoniske filteret som fjerner signalene under 20 hz , og ikke minst innstillingen av både gain , kapasitans og motstand . Litt pirkete er det , men bruksanvisningen er enkel å følge , og når man først har gjort innstillingene , kan man bare glemme dem . I hvert fall for de som ikke bytter pickuper til stadighet . Det er imidlertid verdt å merke seg at innstillingene er speilvendte for høyre og venstre kanal . Man begynner altså ytterst og jobber seg innover .
Det er også en autofunksjon som skrur av riaaen dersom den ikke har mottatt signal på 15 minutter . Dette er i henhold til EUs direktiv for energi-effektivisering , men om du ønsker EU dit pepperen gror eller av andre grunner vil la riaa-trinnet stå på helt til du eventuelt skrur det av selv , så kan man overstyre autofunksjonen .
Lyden Riaa-trinnet jeg fikk fra Hegel var knapt nok innspilt , men jeg måtte selvsagt spille litt på det for å høre hvordan det låt rett ut av boksen . Inntrykke var lovende . Lyden var veldig transparent og gjennomsiktig , basstrykket var veldig bra og det var deilig fylde i mellomtonen . Jeg synes også den tegnet opp et stort og presist lydbilde .
Likevel var jeg ikke helt fornøyd . Det var en slags grovkornet råhet i lyden som jeg mente ikke burde være der . Heldigvis har jeg Blue Horizon sine riaa-filter tilgjengelig . De fungerer slik at man kan koble på en digital signalkilde rett i riaa-trinnet . Filtrene settes rett i de ubalanserte inngangene på riaa-trinnet og så kobler man bare vanlige rcakabler til i filtrene og digitalkonverteren . Dermed kunne jeg spille inn Hegel V10 kontinuerlig , og da jeg rundet 60 timer var det på tide med en ny lytt .
Denne gangen var det ikke mye uønsket råskap å høre . Nå var lyden glatt og silkemyk , men ikke glattet ut , om du skjønner hva jeg mener . Det var mer enn nok mikro- og makrodynamikk i lyden , og den gjennomsiktigheten jeg hadde hørt før innspillingen var enda mer åpenbar nå . Jeg tror det kan skyldes Hegels nitidige arbeid for å fjerne støy . Det hørte jeg nemlig ikke noe til , og da dukker jo selv de minste detaljene opp .
I det siste har jeg funnet fram en gammel Leonard Cohen-plate som jeg ikke har spilt på en stund . Den heter Old Ideas , og ikke minst første sporet på side to , Anyhow , er en strålende innspilling . Med Hegel V10 er det nesten slik at man ikke skjønner hvordan ting egentlig kan låte bedre . Den rolige synth-introen er knivskarp , og stemmen til Leonard Cohen kan du barbere deg med , så presis og kontant er den . Du kan nesten telle svingningene i stemmebånda til Cohen , og lydbildet er ekstremt presist og stort . Det er klin umulig ikke å få ståpels . Det er utrolig detaljert , og gjengir nerven i musikken fullstendig . Klangmessig opplever jeg det som dønn nøytralt , men det er en så deilig klang i mellomtonen med V10 at jeg tar meg i å kikke bort på den ti ganger så dyre platespillerforsterkeren min og lure på hvor mye bedre den egentlig er .
Nå skal det sies at Leonard Cohen sine innspillinger låter strålende på omtrent hva det skal være ,
31 Stereo + 1 / 21