EYOLF DALE Being Edition Records 2020

JAZZ . Man kan saktens lure på hvordan pianist Eyolf Dale får tid til å være førsteamanuensis i jazz på Norges Musikkhøgskole . Det har han nemlig vært siden 2013 , men bare de tre siste årene finner du navnet hans på ikke mindre enn ti plateutgivelser . Fire av dem i eget navn . Den siste , Being , har vi i Stereo + fått en sniklytt på allerede til tross for at den ikke kommer før i februar neste år . Det er bare å glede seg , for sammen med Per Zanussi på bass og Audun Kleive på trommer , er dette blitt nok en fest av en norsk pianotrioplate . Faktisk den første trioplata til Dale , men forhåpentligvis ikke den siste . Trioformatet er nemlig så nakent i sin form at de tre musikerne ikke får noe å gjemme seg bak , men så bra som disse spiller både hver for seg og sammen , er det bare flott . Lydmessig er det faktisk enda bedre . Spesielt piano og trommelyden er det vanskelig å skulle ønske seg noe bedre . Det er ekstremt dynamisk og klangrikt , og opptaksrommet tegnes opp i både dybde og bredde . Kanskje kunne jeg ønsket meg at kontrabassen var enda et lite hakk bedre definert , men det er ikke så voldsomt mye å klage på der heller . Dette er strengt tatt en plate som vil glede både musikkelskere , audiofile og alle oss som er begge deler . RES .

ESPEN GUNSTEIN Herregårdsstasjonsvogn Traddis Records 2020

VISEROCK . Espen Gunstein har vært en del av Telemarks musikkmiljø i årevis , og Herregårdsstasjonsvogn er hans tredje plate de siste årene . Gunstein er en flink historieforteller , og låtene hans kan få noen og enhver til å nikke gjenkjennende til livet mellom 40 og 50 . Enten det er 40-årskrise , ølbrygging eller dugnadsmas i ungens korps eller i borettslaget . Melodiene ligger i skjæringspunktet mellom viser , gitarbasert pop , rock og blues . Arrangementene er kanskje ikke veldig nyskapende , men det funker veldig bra . Lydkvaliteten skuffer heller ikke , uten at plata er i nærheten av referanseklasse , med unntak av starten på tittellåta som låter helt konge . Instrumentene er relativt enkle å følge hver for seg , og særlig akustisk gitar låter fint . Lydbildet er ganske presist , selv om dybden ikke er den aller største . Vokalen som kan høres ut som en litt mindre hes Kåre Virud er stort sett godt tatt opp , men spesielt på åpningssporet er den lagt litt for langt bak i miksen . Det viktigste er likevel drivet i musikken blir ivaretatt , og det er enkelt å høre hva Gunstein synger om . Det er flott , for dette er en ordentlig trivelig plate med glimrende tekster og gode melodier . RES .

63 Stereo + 9 / 20