+ BESTE PLATER 2019
James Blake
Assume Form
Polydor/Universal Music HELGE LIEN TRIO
10
Ozella Music
2019
POP Blake har laget tidens bass-test-låt med
«Limit To Your Love» hvor den rystende bassen
gjør deg helt uvel. Hvis den ikke har den virknin-
gen, har rekker ikke subwooferen langt nok ned i
avgrunnen. Blake gjør ikke dette for å flørte med
bassfans, men fordi han elsker å eksperimentere
i et digitalt lydlandskap. Det gjør han også på
«Assume Form» som er et lydmessig mesterverk.
Alle lydene, vokalen og instrumentene står spi-
kret fast i lydbildet som også har et enormt rom.
De fleste andre mikser høres tilsløret og rotete ut
til sammenligning.
«Assume Form» er Blakes beste album noen-
sinne. Her går han fra den mørke siden til den
lyse uten å miste dybden i musikken. Han synger
her ærlig om kjærligheten til radiopersonlighe-
ten, skuespilleren og modellen Jameela Jamil
uten å bli sukkersøt. Lydmessig blander han på
en nyskapende måte sitt synth-landskap med hip
hop`ens trap-rytmer og med gjestevers fra Travis
Scott og Andrè 3000.
Noen ganger er plata så vakker at man får en
tåre i øyekroken som duetten med den sensuelle
spanske vokalisten Rosalia og den nesten uten-
omjordiske «Can`t Belive The Way We Flow».
Denne platen er rett og slett utrolig vakker. JAZZ. Det er 20 år siden Helge Lien (piano),
Knut Ålefjær (trommer) og Frode Berg (bass)
startet Helge Lien Trio. «10» er som navnet tilsier
den tiende utgivelsen siden debuten i 2001. Hvis
du kjenner HLT fra før, vil du neppe bli over-
rasket over musikken. Dette er fremdeles ofte
både melankolsk, mørkt og melodisk, men med
det siste byttet av besetning (Per Oddvar Johan-
sen erstattet Ålefjær fra 2013, og siden i fjor har
Mats Eilertsen erstattet Frode Berg) er musikken
utvidet til også å inkludere en litt friere tilnær-
ming til improvisasjonen rundt melodiene. Det
gjør trioen mindre forutsigbar og med det enda
bedre. Samtidig blir det enda tydeligere at trioen
er en virkelig trio, ikke bare en pianist med to
støttekontakter. Her får alle tre vist seg frem.
Lydmessig er det ett hakk ned fra de siste pla-
tene. Om det skyldes at HLT for første gang har
gjort innspillingen et annet sted enn i Rainbow
Studio vites ikke, men jeg savner den ekstreme
instrumentseparasjonen og crispe klangen, dy-
namikken og detaljene fra de platene. Faktisk er
det selve pianolyden som er mest skadelidende.
Dog skal det bemerkes at lyden fremdeles er
veldig god. Det er bare det at HLT har skjemt oss
ut fullstendig med referanselyd i årevis. RES.
MUSIKK
LYD
MUSIKK
LYD
76 Stereo + 9/19