Hifi » E.A.T. E-Glo S
godt og mindre godt utstyr. Og det er når jeg
setter på Grenis litt mer rocka popmusikk at jeg
hører at selv ikke E-Glo S-treet vokser helt inn
i himmelen. For med litt mer kompleks mu-
sikk, mangler det litt definisjon i bassområdet,
og oppover er det ikke fullt så skarpskårent
separert mellom instrumentene som med min
egen referanse. Dog skal det sies at bare det å
sammenligne de to, sier svært mye om hvor bra
EAT-riaaen er. For forskjellen er ikke enorm.
Det samme vises når jeg setter på Daft
Punkt-plata Random Access Memories. Bas-
sen er maktfull med bra trøkk, men litt mykere
og rundere i kantene, uten at jeg opplever det
som noe stort problem. Det høres rett og slett
bare litt mer analogt ut, og den mellomtonen
til riaa-trinnet er jo til å gråte blod over. Herre
Jemini som det spiller. Perfekt? Nei, men helt
hemningsløst medrivende, for det er en sam-
menheng fra bånn til topp her som er aldeles
praktfull. Jeg spiller Giorgio Moroder-låta, og
tar meg i å sitte og smile bredt når orgel-soloen
drar til midt i låta. Så får det heller være at det
blir ørlite mer kaotisk på slutten når tromme-
virvaret starter. Men se kor æ bryr mæ, som de
sier nordpå.
Hva så med gammel, skitten 70-tallsrock? Jeg
setter på min favorittskive med AC/DC, High
Voltage, fra den gangen da bandet hadde en
vokalist som sang, ikke en vrælende fyr med
sixpence. Gitarene øser, bassen pumper, trom-
mene dundrer og jeg vrir volumet til elleve og
lar det stå til. Moro er bare fornavnet, og jeg
kjenner at jeg driter i diskant, mellomtone, bass
og hva nå man egentlig skal skrive om som
hifi-journalist. For dette er pur musikkglede
KARAKTERER
Brukervennlighet/fleksibilitet
Byggekvalitet/design
Lyd/pris
8
10
9
Stereo +
stereopluss.no
E.A.T. E-Glo S
60 Stereo + 8/17