Hifi » E.A.T. E-Glo S
med vippebrytere på toppen av kabinettet. Dog
vil en slik plassering gjøre at riaa-trinnet neppe
bør plasseres i en trang hylle. Da kan det bli litt
vanskelig å komme til, og enda vanskeligere å
se hvilken vippebryter man skal bruke.
På den annen side er denne boksen så lek-
ker at det ikke er noen grunn til å gjemme den
bort. Sett den fram og la folk nyte utseende.
Skal man pirke vil nok noen kanskje savne
balanserte inn- og utgang, for E-Glo S kan kun
kobles til signal- og phonokabel med ubalan-
serte RCA-kontakter. Og ideelt sett hadde det
ikke vært å forakte med en fjernkontroll heller,
men litt trim bort til anlegget og tilbake til lyt-
testolen er sikkert sunt.
Lyden
Lyden er det i hvert fall ingen grunn til å
forakte. Da jeg første gang plugget den mellom
Bergmann-spilleren min og Boulder-forsterke-
ren fikk jeg regelrett hakeslipp. Det er bare å
innrømme umiddelbart. Dette riaa-trinnet gjør
seg ikke bort i langt dyrere selskap enn prisen
den skulle tilsi.
200-grams- og 45 rpm-versjonen av Soular
Energy med Ray Brown Trio er en audiofil og
musikalsk fest, og med E-Glo S låter det aldeles
fantastisk. Det er kropp, nerve, detaljer og ho-
lografi så man nesten ikke tror det man hører.
Ray Brown sin bass gjengis praktfult. Det går
dypt og kontrollert. Anslagene er kontante og
detaljene er på plass. Jeg har ikke et eneste an-
kepunkt til bassen på denne plata gjengitt med
EAT-riaaen, og da sammenligner jeg med min
egen seks ganger så dyre platespillerforsterker.
For også trommene og pianoet i den lille jazz-
trioen strømmer ut av høyttalerne uten plett
og lyte. Klangen er kanskje ørlite på den mørke
siden av nøytral, men det er bare marginalt, så
bør ikke bety stort. Derimot gir det utrolig flott
kropp i mellomtonen. Pianoet til Gene Harris er
så klangrikt som du neppe finner i tilsvarende
prisede riaa-trinn, og oppover er det luftig og
detaljert uten å bli skarpt eller pågående. Det
er rett og slett bare utrolig deilig. Spiller du litt
enklere akustisk musikk kan jeg ikke skjønne at
det er noen vits å bruke mer penger på en riaa
enn dette.
Nå kunne jeg selvsagt stoppet der, men skal
man teste, så holder det ikke å lytte bare på
akustiske jazz-trioer. Derfor plukket jeg fram
Øystein Greni sin soloplate Pop Noir. Den
holder ikke samme åpenbare lydmessige refe-
ranseklassen som Soular Energy, men den er
såpass godt produsert at den skiller glimrende
SPESIFIKASJONER
• Inngangsimpedanse, moving coil:
10-, 25-, 50-, 75-, 100- og 1000 Ohm
• Kapasitanstilpasning:
50-, 100-, 150-, 200-, 270-, 320- og 420 pF
• Gain, moving magnet: 45