Musikk
METALLICA Hardwired … To Self-Destruct
POP / ROCK . Metallica er tilbake med et etterlengted album etter åtte år ! Forventningene har vært enorme , ikke bare på det musikalske , men også på lyden . Ville Metallica gjenta den lydmessige fadesen fra « Death Magnetic » med total « loudness war » og overstyring ? Pust lettet ut , folkens , det er ikke katastrofelyd på « Hardwired …», men , sukk , det er heller ikke en lyd å rope hurra for , dessverre . Musikalsk er det bedre , Metallica trøkker på som aldri før på dette albumet ! De gjør det nesten umulige , å kombinere drivet og thrashmetalriffingen fra de tre første albumene , med de mer bluesrocka storslåtte hitene fra Black Album . Absolutt favoritt på skiva er « Now that we ’ re dead » - tunge tøffe riff som minner litt om Enter Sandman , og et svært refreng . Hetfield er i storform også vokalmessig på denne skiva . Han snerrer og bjeffer , synger med ren røst og har drista seg til å ikke bare kjøre « ekte » vokal , men har kledelige effekter i refrengene som biffer opp lyden og hans tøffe vokal . Andre favorittlåter er « Atlas Rise », med intrikate riffmønstre og fengende refreng . Øset og den klassiske thrash-riffiinga er herlig i « Spit out the Bone », en låt med 7 minutter pur energi og glede ! Hetfield er regna som en av verdens beste metallrytmegitarister , og du får det du ber om i låter som « Moth into Flame », tittelsporet « Hardwired » og nevnte « Spit ..». Låtene er bedre arrangert enn på « Death Magnetic » - riffene og overgangene henger sammen og bygger opp låtene mellom de ulike partiene . Mye er blitt sagt og latterliggjort av Kirk
Hammets evige trang til wah-wah på gitarsoloene , og det er bøttevis av det på dette albumet også , men han har teknisk bedre soloer her . Det er bare å glede seg over at Metallica er tilbake i storform med de tidligere nevnte låtene . Det er rørende at Metallica har hedret Lemmy som døde for snart nøyaktig et år siden i låta « Murder One ». Hetfield har sagt at uten Motorhead ville aldri Metallica eksistert . Bare så synd at « Murder One » på sitt beste fremstår som et gjesp . Det er dessverre mer i den gata på albumet , flere av låtene kunne vært kortere , og det er vanskelig å skjønne at det har tatt åtte år å lage intetsigende fyllmateriale med baktunge riff og lite minneverdige melodier som « Confusion » « Dream no more » og « Am I savage ». Men hvis du spoler mellom favorittene på dette albumet så knuser Metallica alle andre i sjangeren , og viser at de er tilbake med mer driv , snerr og livsglede enn på lenge !
Musikk : Lyd :
88 Stereo + 8 / 16