+ MUSIKK
JUSTIN TOWNES EARLE
The Saint of Lost Causes
New West Records
2019 EZRA COLLECTIVE
You Can’t Steal My Joy
Enter the Jungle
2019
AMERICANA. Når faren din heter Steve Earle
og du selv er oppkalt etter Townes Van Zandt er
sjansen for at du starter med EDM eller heavy
metal lik null. Justin Townes Earle gjør heldigvis
ikke noe for å være unntaket som bekrefter rege-
len. Dette er musikk trygt plassert i roots/ame-
ricana/country-sjangeren, så eplet har ikke falt
langt fra stammen. Den yngre Earle har imidler-
tid masse å fare med, og trenger ikke å lene seg
på opphavets bravader. Dette er nemlig massevis
av gode melodier, gode tekster og varierte og
flotte arrangementer. Det vil nok være å over-
drive en smule å hevde at Justin Townes Earle
har funnet opp americana-kruttet på nytt, men
hans åttende utgivelse har mange gode øyeblikk,
der særlig tittelsporet er en høydare. Jeg synes
kanskje han er aller best når han er litt nedpå,
slik som blant annet i Morning in Memphis. Lyd-
messig finnes det bedre plater i sjangeren, men
det låter langt fra dårlig. På pluss-siden kan det
anføres at lydbildet er stort og strekker seg i alle
retninger. Det er heller ingen instrumenter som
stikker seg ut i opptaket. Her er det jevn opptaks-
kvalitet hele veien, og ingenting som kommer i
veien for den glimrende musikken. En feel-good-
plate. RES. JAZZ. Det skjer mye kult Londons jazzmiljø
for tiden, og et av de aller mest spennende
bandene er Ezra Collective med trompet, sakso-
fon, keyboard, bass og trommer i besetningen.
Kollektivet debuterte så sent som i 2016 med
en selvutgitt EP, og fikk i fjor prisen for «Best
Jazz Act» og «Live Performance of the Year» av
JazzFM. Det er selvsagt ikke besetningen i seg
selv som gir slike priser, eller gjør orkesteret
spennende, men deres totale respektløshet for
å holde seg innenfor en enkelt sjanger. Dette er
utvilsomt jazz, men ispedd elementer av hiphop,
afrobeat, ska/reggae, rhythm & blues for å nevne
noen få. Det kunne selvsagt gjort spennvidden
i det musikalske uttrykket enorm, med fare for
å gå ned i en spagat man aldri kom seg opp av,
men Ezra Collective blander dette i en nesten
uimotståelig miks og høres ikke ut som annet
enn seg selv. Lydmessig er det det kanskje ikke
helt i referanseklasse, selv om de dypeste drum
n’ beat-rytmene sitter veldig bra. Holografien er
også glimrende, mens jeg nok kunne tenkt meg
enda mer pondus i både trompet og saksofon.
Favorittsporet er den «Reason in Disguise» som
høre ut som noe Sade kunne gitt ut. Må sjekkes
ut. RES.
MUSIKK
LYD
MUSIKK
LYD
72 Stereo + 4/19