Stereo+ Stereopluss 4/2019 - Page 71

+ MUSIKK JUSTIN TOWNES EARLE The Saint of Lost Causes New West Records 2019 EZRA COLLECTIVE You Can’t Steal My Joy Enter the Jungle 2019 AMERICANA. Når faren din heter Steve Earle og du selv er oppkalt etter Townes Van Zandt er sjansen for at du starter med EDM eller heavy metal lik null. Justin Townes Earle gjør heldigvis ikke noe for å være unntaket som bekrefter rege- len. Dette er musikk trygt plassert i roots/ame- ricana/country-sjangeren, så eplet har ikke falt langt fra stammen. Den yngre Earle har imidler- tid masse å fare med, og trenger ikke å lene seg på opphavets bravader. Dette er nemlig massevis av gode melodier, gode tekster og varierte og flotte arrangementer. Det vil nok være å over- drive en smule å hevde at Justin Townes Earle har funnet opp americana-kruttet på nytt, men hans åttende utgivelse har mange gode øyeblikk, der særlig tittelsporet er en høydare. Jeg synes kanskje han er aller best når han er litt nedpå, slik som blant annet i Morning in Memphis. Lyd- messig finnes det bedre plater i sjangeren, men det låter langt fra dårlig. På pluss-siden kan det anføres at lydbildet er stort og strekker seg i alle retninger. Det er heller ingen instrumenter som stikker seg ut i opptaket. Her er det jevn opptaks- kvalitet hele veien, og ingenting som kommer i veien for den glimrende musikken. En feel-good- plate. RES. JAZZ. Det skjer mye kult Londons jazzmiljø for tiden, og et av de aller mest spennende bandene er Ezra Collective med trompet, sakso- fon, keyboard, bass og trommer i besetningen. Kollektivet debuterte så sent som i 2016 med en selvutgitt EP, og fikk i fjor prisen for «Best Jazz Act» og «Live Performance of the Year» av JazzFM. Det er selvsagt ikke besetningen i seg selv som gir slike priser, eller gjør orkesteret spennende, men deres totale respektløshet for å holde seg innenfor en enkelt sjanger. Dette er utvilsomt jazz, men ispedd elementer av hiphop, afrobeat, ska/reggae, rhythm & blues for å nevne noen få. Det kunne selvsagt gjort spennvidden i det musikalske uttrykket enorm, med fare for å gå ned i en spagat man aldri kom seg opp av, men Ezra Collective blander dette i en nesten uimotståelig miks og høres ikke ut som annet enn seg selv. Lydmessig er det det kanskje ikke helt i referanseklasse, selv om de dypeste drum n’ beat-rytmene sitter veldig bra. Holografien er også glimrende, mens jeg nok kunne tenkt meg enda mer pondus i både trompet og saksofon. Favorittsporet er den «Reason in Disguise» som høre ut som noe Sade kunne gitt ut. Må sjekkes ut. RES. MUSIKK LYD MUSIKK LYD 72 Stereo + 4/19