+ HIFI
» Marten Parker Duo
må vi også konstatere er i sin skjønneste orden .
Klangbalansen er nøytral , men samtidig er den så kontrollert hele veien fra bassen og opp at lyden knapt kan beskrives som lys eller spiss , selv med de mest energiske sporene jeg har på spillelistene mine . Det føles likevel ikke som om den holder noe igjen , men heller løser lyden lekkert opp i sine enkelte bestanddeler og gjør den mindre krevende for øregangen . Der jeg vanligvis tar dekning for å beskytte meg mot diskanten er det fullt levelig , og det selv om Kronos-kvartetten herjer med diverse feler og leker seg med dissonanser .
Etter nærmere ettertanke går det faktisk an å ha en høyttaler i stua som er oppkalt etter Charlie Parker uten å spille jazz . Derfor går jeg løs på mine ganske mangfoldige spillelister og henter frem siste Rammstein – bare for å ha et sted å begynne . Blandingen av metall , techno , tysk kabaret og marsjer gjør det moro å sitte foran stereoen , og jeg starter med Armee Der Tristen . Jeg tipper at det ikke er så mange som kjøper en slik høyttaler for å dundre i vei med metall og techno , men etter det jeg kan høre er et mange som da går glipp av noe . Dette er rett og slett imponerende og stemmen til Till Lindemann er tung , rufsete , snerrete og særdeles rå og upolert . Totalen er rett og slett stor og tung moro . Bist du traurig , spør Till Lindemann . Ikke noe særlig , svarer jeg .
Fra Rammstein til Magnificat : Et misericordia er det særdeles langt , men en høyttaler i denne prisklassen burde ha null problemer med å gå fra overstyrte gitarer , som forresten høres veldig imponerende ut på Parker Duo , til strykere , opera og kor . Det har den da heller ikke . Strykerne er nydelig gjengitt og det er så lett og lett og luftig at du knapt tror det kan bli særlig bedre – og så kommer jentekoret inn og løfter lydbildet til himmels . Lydbildet har masse plass og koret løser seg elegant opp i et imponerende antall stemmer – litt fler enn de fleste andre høyttalere jeg har hørt spille samme spor . Du får en nydelig gjengivelse av opptaksrommet og en god opplevelse av solide vegger og lang etterklang . Det er rett og slett rørende vakkert .
Før jeg går videre til Cohen , Anette Askvik og Gregory Porter er jeg som snarest innom Subharmonic Orchestra og deres Variations som setter stort sett alt av høyttalere , nesten uansett størrelse og pris , på alvorlige prøver med en dypbass som både er stor , dyp og krevende . Her kan det høres at høyttaleren mangler litt i den aller dypeste bassen , men jeg tror de fleste vil få varierende grad av hakeslipp når de hører hva den tross alt klarer . Vi snakker tross alt om en høyttaler som kun er 42cm høy . Integreringen av det passive elementet er gjort på beste måte , og med høyttalerne plassert i fornuftig avstand fra veggen er bidraget kun dypere og mer romslig bass som smelter godt sammen med det fremre basselementet .
De nevnte vokalistene Cohen , Askvik og Porter bidrar hver på sin måte til å fortelle om kvalitetene til denne høyttaleren , om presisjonen ,
66 Stereo + 3 / 22