Stereo+ Stereopluss 3/2020 - Page 52

+ HIFI » Ayre EX-8 imponerende luftig og gjennomsiktig, og hvis man skal lete etter en egenskap som skiller den positivt fra konkurrentene, er det nettopp et lydbilde som det føles som noen har gått over med ekstremt fint sandpapir. Forsterkeren er ikke forsiktig eller bakoverlent, men her derimot god balanse mellom kraft, dyna- mikk, detaljer og energi. I det hele tatt spiller den veldig flott. Forsterkerens effekt virker ganske konservativt oppgitt, men det er jo som det er. Tar du hensyn til dette når du velger høyttalere, er det ikke noe problem, men den har ikke noen problemer med å håndtere PMC twenty5.26 og KEF R5 som jeg har stående akkurat nå. Begge disse høyttalerne er ganske glade i effekt, men EX-8 tok likevel høytta- lerne opp til et nivå som var mer enn nok, også for en fest. Det viktigste er likevel at forsterkeren skaper musikk med stort følelsesregister. Du klarer ikke helt å rive deg løs når den først har startet å spille. Du føler nærhet til musikken, og du føler at musik- ken virkelig griper deg. Den er aller best på finspilling, og gjør det sær- deles godt med musikk som har gode stemmer, innslag av akustiske instrumenter og hvor musi- kerne ikke hiver seg på horna og skal spille så høyt som mulig. Ta det litt ned, og hør hvor bra EX-8 faktisk låter. En av låtene jeg spiller er Bela Fleck og Flight of the Cosmic Hippo (!) og den begynner med en seig og tung bass som EX-8 takler utmerket. Så kom- mer banjoen til Fleck inn i bildet sammen med slagverket, og etterhvert resten av bandet. Sporet blir gjengitt veldig ryddig, og med god plass til mu- sikere og instrumenter, og alt er så utrolig tydelig og nært. Bandet har et teknisk overskudd som få andre, og jammen meg har forsterkeren deg, også! Sophie Zelmani og hennes Why kryper i neste øyeblikk under huden min, og jeg får noen deilige frysninger av hvor nær og ekte stemmen hennes er gjengitt. Sporet er langsomt, har en gitar og et elpiano i tillegg til et slagverk som trakteres med visper, og det låter fantastisk. Jeg fortsetter med noe som er like langsomt. Dire Straits og You And Your Friend later svevende, deilig og avslappende, og Knopflers gitar er spilt så følsomt og variert som nesten bare han kan det. Synth-teppet flyter ut og skaper et bredt og flott lydbilde som strekker seg ut i alle retninger. Og dobroen han ofte bruker her herlig sprø og reso- nant – slik den skal være. Fortsettelsen er Magnificat: IV. Et misericorda og det er så utrolig flott og åpent gjengitt at jeg må spille den flere ganger, og en ting er solopartiet til stemmen på begynnelsen, men når koret etter hvert kommer inn, er dette akkurat den typen lydopplevelser jeg leter etter. Høy emosjonell 52 Stereo + 3/20