Stereo+ Stereopluss 3/2020 - Page 39

+ HIFI » PMC twenty5.26 tastisk i seg selv, eller om det er bortfallet av støy fra bassen som skaper den store og åpne mel- lomtonen. Jeg tenker at det er litt av begge, for det er veldig lett å bli forelsket i måte musikken bringes frem til lytteren. En ting er at registeret mellom 400 og 4000Hz er veldig rikt på detaljer og klangfarger, men også at det spiller så ujålete og uparfymert. Diskanten er skjøtet sammen med mellomtonen på en måte som gir høyttaleren et avslappende og behagelig lydbilde, helt uten å være kjedelig eller mørkt. Det er nok energi, og den er tøff nok i trynet når den må. Jeg har av og til brukt uttrykket ærlig om høyttalere jeg har omtalt, men i dette tilfellet må nok det ut- trykket modereres til sannhet. Det er det jeg får inntrykk av at PMC er ute etter. Og så kan jo av og til sannheten være noe annet enn det du er ute etter. PMC har utgangspunkt i studiolyd, og det kan høres ved at disse høyttalerne ikke skjuler noe som helst, men heller ikke legger til noe for å imponere eller overbevise lytteren. Jeg spiller Bliss sin Song for Olabi, og hører en bass som er litt annerledes enn vanlig. Den er dyp og mektig nok, men høyttaleren kler fullstendig av yttertøyet til bassen slik at den står naken tilbake. Det gjør at bassen kanskje oppfattes som om den har litt trykk, men at den totale energien likevel er den samme. Den blir bare brukt på litt forskjellige måter. Oppover i frekvens er det veldig detaljert, og de mange perkusjonsinstru- mentenes klang, plassering og dynamikk er veldig bra gjengitt. Metall låter som metal, treverk som treverk, og du hører selvsagt hva slags materiale som benyttes for å slå på instrumentene. Stik- ker, fingre, køller eller visper. Mengden detaljer er imponerende, men det er enda mer imponerende at alle detaljene kommer ut av høyttaleren så homogent og naturlig. Ikke noe stress, men likevel masse informasjon. En ganske krevende testlåt er Leonard Cohens You Want It Darker. Den åpner med sober herre- sang, og så fortsetter det med kun en enkel trom- memaskin og en bassgitar. Allerede fra begyn- nelsen aner jeg at dette kan bli veldig bra, men stemmen er absolutt ikke enkel å gjengi. Den kan på høyttalere med en litt for voluminøs bass bli for stor, tung og svær. Her holdes den imponerende på plass, virker troverdig gjengitt, og den har masse luft og masse av Cohens rufsete og slitte stem- mebånd. Dette kan ofte bli overspilt av en litt for massiv og stor bass, men blir det absolutt ikke her. Etter å ha spilt litt forskjellig musikk er det ikke noe tvil om at høyttaleren er mest på hjemmeba- ne når det ikke er store mengder dypbass som skal formidles med mest mulig trykk og tyngde. Den går dypt, men det store og svært ofte overdrevne basstrykket som er en forutsetning for å virkelig kjenner trykket fra musikken i mellomgulvet er ikke der i like stort monn som på andre høyttalere oppunder 100 000 kroner. Er du ute etter det, tror jeg ikke PMC twenty5.26 kan hjelpe deg. Du vil nok også finne ut at det finnes høyttalere dere ute som har bedre tredimensjonalitet og fokus. For eksempel KEF R11, som mangler PCM twenty5.26 sin uanstrengte bass og innsikts- fulle mellomtone, men som har en gjengivelse av opptaksrom og scene som nagler deg fast i lytteposisjon. 39 Stereo + 3/20