+ HIFI » Ayre EX-8
imponerende luftig og gjennomsiktig, og hvis man
skal lete etter en egenskap som skiller den positivt
fra konkurrentene, er det nettopp et lydbilde som
det føles som noen har gått over med ekstremt
fint sandpapir.
Forsterkeren er ikke forsiktig eller bakoverlent,
men her derimot god balanse mellom kraft, dyna-
mikk, detaljer og energi. I det hele tatt spiller den
veldig flott.
Forsterkerens effekt virker ganske konservativt
oppgitt, men det er jo som det er. Tar du hensyn
til dette når du velger høyttalere, er det ikke noe
problem, men den har ikke noen problemer med å
håndtere PMC twenty5.26 og KEF R5 som jeg har
stående akkurat nå. Begge disse høyttalerne er
ganske glade i effekt, men EX-8 tok likevel høytta-
lerne opp til et nivå som var mer enn nok, også for
en fest.
Det viktigste er likevel at forsterkeren skaper
musikk med stort følelsesregister. Du klarer ikke
helt å rive deg løs når den først har startet å spille.
Du føler nærhet til musikken, og du føler at musik-
ken virkelig griper deg.
Den er aller best på finspilling, og gjør det sær-
deles godt med musikk som har gode stemmer,
innslag av akustiske instrumenter og hvor musi-
kerne ikke hiver seg på horna og skal spille så høyt
som mulig. Ta det litt ned, og hør hvor bra EX-8
faktisk låter.
En av låtene jeg spiller er Bela Fleck og Flight of
the Cosmic Hippo (!) og den begynner med en seig
og tung bass som EX-8 takler utmerket. Så kom-
mer banjoen til Fleck inn i bildet sammen med
slagverket, og etterhvert resten av bandet. Sporet
blir gjengitt veldig ryddig, og med god plass til mu-
sikere og instrumenter, og alt er så utrolig tydelig
og nært. Bandet har et teknisk overskudd som få
andre, og jammen meg har forsterkeren deg, også!
Sophie Zelmani og hennes Why kryper i neste
øyeblikk under huden min, og jeg får noen deilige
frysninger av hvor nær og ekte stemmen hennes
er gjengitt. Sporet er langsomt, har en gitar og et
elpiano i tillegg til et slagverk som trakteres med
visper, og det låter fantastisk.
Jeg fortsetter med noe som er like langsomt.
Dire Straits og You And Your Friend later svevende,
deilig og avslappende, og Knopflers gitar er spilt så
følsomt og variert som nesten bare han kan det.
Synth-teppet flyter ut og skaper et bredt og flott
lydbilde som strekker seg ut i alle retninger. Og
dobroen han ofte bruker her herlig sprø og reso-
nant – slik den skal være.
Fortsettelsen er Magnificat: IV. Et misericorda og
det er så utrolig flott og åpent gjengitt at jeg må
spille den flere ganger, og en ting er solopartiet
til stemmen på begynnelsen, men når koret etter
hvert kommer inn, er dette akkurat den typen
lydopplevelser jeg leter etter. Høy emosjonell
52 Stereo + 3/20