+ HIFI » PMC twenty5.26
tastisk i seg selv, eller om det er bortfallet av støy
fra bassen som skaper den store og åpne mel-
lomtonen. Jeg tenker at det er litt av begge, for
det er veldig lett å bli forelsket i måte musikken
bringes frem til lytteren. En ting er at registeret
mellom 400 og 4000Hz er veldig rikt på detaljer
og klangfarger, men også at det spiller så ujålete
og uparfymert. Diskanten er skjøtet sammen med
mellomtonen på en måte som gir høyttaleren
et avslappende og behagelig lydbilde, helt uten
å være kjedelig eller mørkt. Det er nok energi,
og den er tøff nok i trynet når den må. Jeg har
av og til brukt uttrykket ærlig om høyttalere jeg
har omtalt, men i dette tilfellet må nok det ut-
trykket modereres til sannhet. Det er det jeg får
inntrykk av at PMC er ute etter. Og så kan jo av og
til sannheten være noe annet enn det du er ute
etter. PMC har utgangspunkt i studiolyd, og det
kan høres ved at disse høyttalerne ikke skjuler
noe som helst, men heller ikke legger til noe for å
imponere eller overbevise lytteren.
Jeg spiller Bliss sin Song for Olabi, og hører en
bass som er litt annerledes enn vanlig. Den er dyp
og mektig nok, men høyttaleren kler fullstendig
av yttertøyet til bassen slik at den står naken
tilbake. Det gjør at bassen kanskje oppfattes som
om den har litt trykk, men at den totale energien
likevel er den samme. Den blir bare brukt på
litt forskjellige måter. Oppover i frekvens er det
veldig detaljert, og de mange perkusjonsinstru-
mentenes klang, plassering og dynamikk er veldig
bra gjengitt. Metall låter som metal, treverk som
treverk, og du hører selvsagt hva slags materiale
som benyttes for å slå på instrumentene. Stik-
ker, fingre, køller eller visper. Mengden detaljer er
imponerende, men det er enda mer imponerende
at alle detaljene kommer ut av høyttaleren så
homogent og naturlig. Ikke noe stress, men likevel
masse informasjon.
En ganske krevende testlåt er Leonard Cohens
You Want It Darker. Den åpner med sober herre-
sang, og så fortsetter det med kun en enkel trom-
memaskin og en bassgitar. Allerede fra begyn-
nelsen aner jeg at dette kan bli veldig bra, men
stemmen er absolutt ikke enkel å gjengi. Den kan
på høyttalere med en litt for voluminøs bass bli for
stor, tung og svær. Her holdes den imponerende på
plass, virker troverdig gjengitt, og den har masse
luft og masse av Cohens rufsete og slitte stem-
mebånd. Dette kan ofte bli overspilt av en litt for
massiv og stor bass, men blir det absolutt ikke her.
Etter å ha spilt litt forskjellig musikk er det ikke
noe tvil om at høyttaleren er mest på hjemmeba-
ne når det ikke er store mengder dypbass som skal
formidles med mest mulig trykk og tyngde. Den
går dypt, men det store og svært ofte overdrevne
basstrykket som er en forutsetning for å virkelig
kjenner trykket fra musikken i mellomgulvet er
ikke der i like stort monn som på andre høyttalere
oppunder 100 000 kroner. Er du ute etter det, tror
jeg ikke PMC twenty5.26 kan hjelpe deg.
Du vil nok også finne ut at det finnes høyttalere
dere ute som har bedre tredimensjonalitet og
fokus. For eksempel KEF R11, som mangler PCM
twenty5.26 sin uanstrengte bass og innsikts-
fulle mellomtone, men som har en gjengivelse
av opptaksrom og scene som nagler deg fast i
lytteposisjon.
39 Stereo + 3/20