Stereo+ Stereopluss 3/2019 - Page 67

+ MUSIKK YOTAM SILBERSTEIN Future Memories Jazz&People 2019 TOBIAS WIKLUND Where The Spirits Eat Stunt Records 2019 JAZZ. I disse tider hvor det oppfordres til boi- kott av Melodi Grand Prix-finalen, siden den går i Israel, ville en kulturboikott av eksempelvis israelske musikere ramme Yotam Silberstein. Det ville vært synd, for han lager både god musikk, og spiller flott på gitar. Nå har han base i New York og på sin siste plate har han fått med seg blant annet John Patitucci på bass og Daniel Dor på trommer. I tillegg bidrar Victor Goncalves på tangenter, trekkspill og perkusjon, mens Glenn Zaleski nøyer seg med å spille piano og Fender Rhodes. Plata er en deilig miks av melodisk jazz der tangentspillerne og Silberstein bytter på solo-partiene, og mer latin-inspirert jazz. Det er kanskje ikke den plata som sender deg full- stendig i bakken med sin originalitet, men både låtene og spillet er lekkert. Lydmessig er det heller ingen grunn til å klage. Selv om det ikke er helt referanseklasse, er opptaket veldig bra. Lydbildet er stort og bredt og de ulike klangene fra de forskjellige instrumentene gjengis veldig bra. Ikke på en sånn kunstig nærfelt-måte, men litt som man opplever på konsert. Nettopp denne live-feelingen er et stort pluss både musikalsk og lydmessig. RES. JAZZ. Instrumentet kornett er uløselig knyttet til unge trompetspirer i skolekorps, men svenske Tobias Wiklund er et glimrende bevis på at kor- netten fint kan brukes til annet enn å lære barn å spille. 33-åringen som flyttet over Øresund som 20-åring og har etablert seg i Københavns jazz- miljø. Where The Spirits Eat er hans første som bandleder, og musikken på plata er sterkt inspi- rert av Louis Armstrong som var Wiklunds første jazzidol. Dog var det først og fremst energien i spillet til Armstrong som tiltalte den unge sven- sken. Det høres godt på denne plata. Wiklund har med seg Simon Toldam på piano, Daniel Fredriks- son på trommer og Lasse Mørck på bass, og denne kvartetten klinker virkelig til. Både i de sporene som er mer tradisjonell jazz, men ikke minst i mer moderne jazz som kanskje ikke oppleves fullt så melodisk. Det morsomme her er at Wiklund og de tre andre klarer å smelte sammen de to stilartene på en glimrende måte. Lydmessig er det også vel- dig, veldig bra. Det er masse dynamikk, glimrende instrumentseparasjon og flott klang i instrumen- tene. Det ligger virkelig og snuser på toppkarakter lydmessig. Dette er rett og slett utrolig tøft. På absolutt alle måter. RES. MUSIKK LYD MUSIKK LYD 67 Stereo + 3/19